Statens vegvesen plusser på en milliard kroner på regnestykket som viser hva ny E6 gjennom Fronsbygdene skal koste. Igjen går vi på en smell fordi vi ikke har lært. Vi lærer aldri ...

Kanskje stopper det heller ikke der. Kanskje er det ikke nok med en milliard kroner mer enn hva Stortinget la til grunn da vedtakene om bygging av E6 på strekningen Frya–Sjoa ble gjort. De endelig tallene får vi i beste fall noen måneder etter at snorene er klippet, de første regningene er utsendt fra bomselskap, og maskinpark og maskinførere for lengst er i gang med neste prosjekt. Prislappen på ny E6 i Øyer kjenner fortsatt ingen, halvannet år etter åpningen. Det er på denne måten vi bygger dette landet.

Det er en forhåndssprekk vi nå snakker om. Det er milliarden som påløper før den første etappen er halvvegs, og omtrent samtidig med at første salve i tunnelåpningen sør for Kvam markerte starten på etappe to. Dette er milliarden Statens vegvesen knapt kan klandres for, fordi den i hovedsak kan forklares med et marked i endring. Dette er dermed milliardenlærepengen som først og fremst blir lærepenge for politikere, og som kanskje burde få økonomene i Finansdepartementet til hoverende å si «hva var det vi sa?». Dette er ekstraregningen som fordeles på alle, fordi de fleste har applaudert politikernes voksende ambisjoner om mer og bedre veg. Vi har bak oss en periode med formidabel vekst i satsingen på infrastruktur for samferdsel. Vi kan diskutere om vi bør være fornøyde med det vi har fått igjen for pengebruken, men vi kan ikke la være å ta innover oss at milliardsprekken som dukket opp langs ny E6 i midtdalen faktisk er ei alarmklokke.

Jeg kan ikke tenke meg noe som har mer kvelende effekt på politisk pågangsmot enn festbremsene i Finansdepartementet. År etter år forsøker de å holde de igjen når folkevalgte fra hele landet etter evne prøver å putte sine prosjekter inn i de lange prioriteringslistene, for så å øke de økonomiske rammene.
Deres vitenskap er ikke eksakt. Det er umulig å vite om de får rett eller tar feil før i ettertid. Men milliardsprekken mellom Frya og Sjoa er en indikasjon på at noe er i ferd med å gå varmt. Da renner pengene fort ...

Dersom prosjektleder Øyvind Moshagen i Statens vegvesen har rett i sin forklaring på hvorfor veg i midtdalen plutselig koster en milliard mer, har vi passert en grense. Er kapasiteten i anleggsbransjen i praksis nesten fullt utnyttet, betyr mer etterspørsel ytterligere prisøkning. Når boet så gjøres opp, vil vi se at vi rett og slett får mindre veg for pengene. Og at ny veg blir en dårligere investering. I et land som beregner lønnsomhet slik vi har hatt for vane å gjøre, blir det knapt mulig å legge en lønnsom meter med asfalt.

Vi puster lettet ut når statssekretær Bård Hoksrud (Frp) i Samferdselsdepartementet forsikrer at kostnadssprekken i Fronsbygdene ikke skal få konsekvenser for framdriften i byggingen av E6. E6 er stamveg. E6 er hovedferdselsåre mellom nord og sør, og også mellom øst og vest. Kongeriket har knapt viktigere veg.
Problemet for statssekretæren er at hvis prosjektlederen har rett, går kostnadene opp også ved andre store vegprosjekter. Og om prosjektlederens analyse er riktig, vil vi kanskje se at det samme skjer på andre områder hvor politikere i flokk og følge har lovet store løft. Som for eksempel når det gjelder jernbane.

Bård Hoksrud kan sikkert finne millionene som mangler for å ha nok til å betale for ny E6 i midtdalen. Men han har ikke penger nok i veska til å kunne bla opp på samme måte over alt, dersom det faktisk er slik at (nesten) alle maskiner nå faktisk er i arbeid.
En slik situasjon rammer bredt politisk, fordi investeringer i samferdsel har vært bredt politisk forankret. Kanskje må gode prosjekter som samlet full støtte da Nasjonal transportplan ble vedtatt sist vår skyves ut i tid. At det skal finnes rom for nye, vil være langt på veg utenkelig.

Hardest vil den politisk storslegga ramme de som har lovet mest. Smerten vil dermed kjennes særlig godt hos politisk ledelse i Samferdselsdepartementet og i Finansdepartementet. Når kostnader flyr i været fordi staten etterspør en kapasitet som ikke finnes, hjelper det ikke at veska er full av penger. Akkurat nå er det mange som håper at prosjektleder Moshagens analyse er feil ...