Når dagen starter med mobbeangst

FRYKT: -  I skoletimene denne ene tanken: Hvordan unngå neste friminutt? Mobbingen kom ikke med mobiltelefonen, og vil ikke forsvinne med den, skriver ansvarlig redaktør Kristian Skullerud.

FRYKT: - I skoletimene denne ene tanken: Hvordan unngå neste friminutt? Mobbingen kom ikke med mobiltelefonen, og vil ikke forsvinne med den, skriver ansvarlig redaktør Kristian Skullerud. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Hver dag på ungdomsskolen var et mareritt. 40 år etter var det ingen grunn til å stille på klassens gjenforeningsfest. Mobbingen sitter fortsatt fast i kropp og sinn. Og mobiltelefon hadde vi aldri hørt om ...

DEL

Kommentar 60.000 barn og unge i dette landet våkner hver dag med angst for å bli mobbet. Hva sier det om vår barne- og ungdomskultur? Er det mobiltelefonen og sosiale medier som har skylden? Er det foreldrenes ansvar? Hva kan og bør skolene gjøre? Hva gjør politikerne?

Spørsmålene ble stilt i trontaledebatten i Stortinget, og stilles nå i klasserom og foreldremøter på skoler i byen og dalen.På redaksjonsmøtet var spørsmålet: Er det mulig å finne noen som vil stå fram med sin historie om mobbing?

Jeg måtte ikke gå langt for å finne en historie. Min egen. Men det var 40 år tilbake i tid. Lenge før mobil og nett. Lenge før avisoppslagene. Lenge før lærere var spesielt opptatt av det. Den gang det ble snakket om guttestreker og erting. Og så lenge siden at mobberne sikkert har gjemt og glemt.

Men for den som gruet seg til hver skoledag er det ikke så lenge siden. Ryggen og nakken kjenner fortsatt smerten av å bli dratt på rumpa ned betongtrappas noen-og-tredve trinn. Smerten av fornedrelse når lua ble trøkket tilbake på hodet med et titalls spyttklyser plantet inni. Snørr som klistret seg fast i håret. Hvorfor tar du ikke av deg lua i timen, gutt?

Innestengt i mørket i det trange garderobeskapet på skolekjøkkenet. Lukten av kjøkkenforklær. Latteren utenfor. Klemt ned som et slangemenneske i en av skolegårdens søppeldunker. Iskald tvangsdusjing etter en ny helvetestime i gymmen.

Hvor var læreren? I alle fall ikke i guttas garderobe. I skoletimene denne ene tanken: Hvordan unngå neste friminutt? Forsøkene på å bli klassens rappkjefta i håp om aksept. Med dårlig resultat.

Hvorfor? spurte den mobbete i fortvilte nattetimer. En innflytter med familie som går i kirka og ikke har plagsomt mange kilo, eller centimeter over bakken.

Mange «gode» grunner. Slik det alltid er. Som regel håpløst uforståelig. Men den utstøtte, det tilfeldige offeret, vil alltid lete etter det forståelige svaret. Da som nå.

Mobbingen kom ikke med mobiltelefonen, og vil ikke forsvinne med den. Den ble brutalisert og den fikk nye arenaer, men den verken kom eller gikk. Mobbingen er mer komplisert.

For den kom med holdninger. Den eneste vegen ut er å snu holdninger. Å ikke akseptere. Vår nye statsminister lover et personlig engajement mot mobbing. Nettopp der ligger muligheten, - i det personlige engasjement. I den enkeltes holdninger og i en felles erkjennelse:Mobbing er et samfunnsproblem. Dermed et felles ansvar. På Aurvoll skole på Tretten går lærerne med budskapet mot mobbing godt synlig i panna. Strikket inn i lua. En synlig budskap. Lærere tar ansvar. Men ansvaret starter et annet sted: I hjemmet!

Freden kom med avslutningsdagen. Boka ble lukket. Men med stappfull minnebok. Så full at gjenforeningsfest blir meningsløst 40 år senere.

Episodene sitter fast, ansiktene og navnene. Opplevelser som preger og setter spor. Kanskje også noen gode. I alle fall et edelt ønske om alltid å være på parti med den utstøtte. Så er det kanskje ikke alltid det lyktes, men målet er i alle fall der ...

Artikkeltags