Over hele verden foregår krig og forfølgelse. Små barn dør i overfylte "båter" på flukt. Kvinner voldtas og utnyttes på det groveste. I Ukraina bombes sykehus, boligblokker, barnehager og gale Putin truer med atomvåpen. Hva er det man tror; at krig, forfølgelse, tortur, drap er veien å gå? Skal vi snart våkne?

At krigen nå er på Europas jord og at vår store nabo i øst er krigsherre og okkupant gjør dette til virkelighet for oss og vi har våknet opp fra dvalen og viser vår avsky. Det er bra og all vår solidaritet og omsorg må rettes mot det ukrainske folk og mot de russerne som i stadig større grad viser avsky og protesterer mot den gale mannen.

Midt i det hele må vi allikevel ikke glemme at det er mennesker på flukt i Europa fra andre kontinent. Mennesker som også trenger vår beskyttelse, omsorg og medmenneskelighet. Som trenger at noen ser dem, gir dem et nytt liv og en ny mulighet. For det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig vel?

Dette betyr overhodet ikke at man skal sette liv opp mot hverandre, det er nettopp derfor jeg sier at vi ikke må glemme alle de andre. All krig er forferdelig og ødelegger mennesker. Nå er det i vårt nabolag og vi har den på dørstokken. Vi gråter for Ukraina, vi gråter for Eritrea, Etiopia, Syria, Afghanistan. Hjelper det at vi gråter? Kanskje ikke, men vi kan ikke sitte stille i stolene lenger.

Inger Lise Gabrielsen, Lillehammer