Mens et sjukehus skal imøtekomme befolkningens behov for helsetjenester, skal et helseforetak gjøre det som er lønnsomt

Av
DEL

aktuelt

Den som ønsker å forstå kuttplaner, konsulentbruk, målemani og rapporteringsbunkene som hoper seg opp i Sykehuset Innlandet, må også forstå forskjellen på et helseforetak og et sjukehus.

Omdannelsen fra sjukehus til helseforetak i 2001 innebar tre avgjørende endringer i måten det offentlige helsevesenet i Norge ble organisert, finansiert og styrt på. Det er dette styringssystemet som nå utspiller seg for full kraft i Sykehuset Innlandet.

Den første var at eierskapet til sjukehusene ble sentralisert fra fylkeskommunen til staten. Den andre endringen, var at budsjettstyringen og kontantregnskapet ble byttet ut med forretningsregnskap. Istedenfor å ha regnskapssystemer med informasjon om hvordan offentlige bevilgninger ble brukt, innebar overgangen til forretningsregnskaper at informasjon om verdier og lønnsomhet ble prioriteringsredskaper for styringen av det offentlige helsevesenet. Det tredje elementet ved omorganiseringen til helseforetak, var at folkevalgt styre ble byttet ut med konsernstyrer.

Etableringen av helseforetak brøt fundamentalt med tradisjonen for demokratisk forvaltning av, og politisk kontroll med, sjukehustilbudet i landet. Summen av disse tre endringene er følgende: Framfor at folkevalgte representanter demokratisk styrer, planlegger og prioriterer fellesskapets ressurser i tråd med befolkningens helsebehov og politiske målsettinger, gjør foretaksreformen at planlegging og prioritering av helsebehov skjer gjennom forretningsdrift og lønnsomhetsstyring. Prioriteringene foretas av ikke-valgte personer i konsernstyrene. Foretaksmodellen og helseforetaksloven er virkemidler for å snu pasientprioriteringen bort fra politisk styring og helsefaglige vurderinger, og over mot lønnsomhetskriterier.

Dette betyr blant anna at det ikke er folkestyre-dronninga, lokalpolitikeren og kritikeren av kapitalkreftene i EU, Anne Enger, som avgjør sjukehustilbudet for befolkninga i vår region. Det er lønnsomheten i foretaket. Og Anne Enger sin oppgave som styreleder er å sikre at dette skjer.

Organiseringen av sykehus i helseforetak er selve drivkraften for at forretningsprinsipper, privatisering og lønnsomhet er styrende i prioriteringsavveininger i det offentlige helsevesenet i dag. Mens et sjukehus skal imøtekomme befolkningens behov for helsetjenester, skal et helseforetak gjøre det som er lønnsomt. Forvaltning av fellesskapets behov og utviklingen av gode lokalsamfunn, har blitt forretning. Mye er ulønnsomt.

Det ligger i kortene at denne organisasjonsformen helseforetak, der man går langt i å imitere lønnsomhetsfokuset i forretningslivet, produserer andre avgjørelser og prioriteringer enn det et folkestyrt sjukehusvesen ville gjort. Sagt på en annen måte: Foretaksmodellen egner seg for helt andre virksomheter enn til å forvalte fellesskapets skattemidler til å utføre viktige kompliserte samfunnsfunksjoner.

Foretaksmodellen danner bakgrunnen for en utvatna definisjon hva et sjukehus er, for kuttplanene på Lillehammer, Gjøvik og Elverum og for finansieringen av et nytt storsjukehus i Innlandet. Alt dette henger sammen.

Et sjukehus og et helseforetak er altså ikke det samme. Når denne forskjellen tilsløres, så gir dette en kaotisk situasjon. Stortinget bevilger penger ut ifra politiske formål, mens styring, organisering og finansiering i konsernledelsen i helseforetakene handler om lønnsomhet. Det gir ulik virkelighetsoppfatning i Stortinget, hos lokalpolitikerne og i helseforetaksledelsen om helsepolitikken.

Motstanden mot kuttplanene på sjukehussektoren på Elverum, Gjøvik og Lillehammer for å finansiere storsjukehuset på Moelv, er del av et bredt opprør mot den manglende demokratiske styringen, og kontrollen, med helsesektoren. Mot allmektige konsernstyrer, byråkrati og butikktankegangen i sjukehusene, og mot målstyring som undergraver kvalitetsledelse og ansattes faglige vurderinger. Det er et opprør som handler om folks grunnleggende behov for gode helsetjenester, og om ansatte og pasienter som overkjøres av forretningsdrift og ledelsens lønnsomhetsfokus. Det er opprør mot helseforetakene. Dette er et kamp som lokalpolitikere i vår region må melde seg på.

Svenn Arne Lie, statsviter, Tretten

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags