"Hvordan går det med dere?"
"Vi er i live".
"Hvordan har natten vært?"
"Flyalarm gikk i flere timer, missiler traff nabobyen."

Slik ser mine meldingssamtaler med familien min i Ukraina ut nå. Det har gått litt over en måned siden krigen startet. Mine venner og familie sier at det føles som evighet. De forteller at de har blitt vant til at flyalarmen går hele tiden, at de må løpe og gjemme seg i kjellere og andre tilfluktssteder både dag og natt. De har blitt vant til mørke tomme gater på kvelden. Min bror har blitt glad i skyer og tåkete vær. Da er det håp om at fly-bombene ikke treffer riktig. Min venninne forteller om konstante eksplosjoner som hun hører når hun er på jobb eller når hun lufter hunden sin.

Evakuering er skummelt. Ukrainere vet at evakuering betyr skyting, drap og voldtekter.

De forteller meg at de ikke vet hva som er verre - oppleve at missiler blir skutt i naboboliger eller treffe russiske soldater ansikt til ansikt. De krever mobiltelefoner fra de sivile for å kunne ringe sine familier i Russland, og truer med å skyte hvis de ikke får ringt. De bryter seg inn i private hus, stjeler mat og eiendeler. De tar ukrainere til fange, de voldtar ukrainske kvinner og barn, og torturerer menn. De snakker sammen språk som ukrainere flest gjør, og mange av dem har slektninger i Ukraina.

Jeg er en del av Tjernobyl-generasjonen. Jeg har mistet begge foreldrene mine som ung. I dag mener jeg at ingenting er verre enn krig. Ingenting er verre enn å bli påført lidelser av andre mennesker, og måtte se sine kjære blir skutt eller torturert. Omfanget av grusomhetene kan vi nå se på bilder av de frigjorte områdene i Kiev-regionen; Butsja, Irpen, Gostomel og andre.

Krigen har endret alt. Mange har gitt opp forsøket på å overbevise sine slektninger i Russland om at deres land erobrer Ukraina. De legger skylden på sine ukrainske familier for å ha mistet McDonalds og Ikea i Russland.

Det er hårreisende og skummelt å lese kommentarer i de russiske mediene. Folk i Russland skriver at ukrainere må fjernes, og at voldtekter er noe som er vanlig og normalt under en krig.

Mine venner på flukt sier at de mest av alt savner hjemmene sine, og drømmer om å reise tilbake. De som fortsatt er i Ukraina, kjemper for å skaffe mat og et sted å gjemme seg under bombeangrepene. Mest av alt ønsker de å overleve og at Ukraina skal holde ut.

Det er lange køer til forsvarets inntakspunkter. Det er stor vilje blant befolkningen til å kjempe for landet sitt. De som ikke blir godkjent for å delta i krigen, hjelper til som frivillige. Hjembyen min forbereder seg på å møte fienden, både store og små samler seg for å lage hjemmelagde bomber, stabler sandbagger rundt byen og pakker inn kulturminner. Dette er deres felles tragedie og deres felles kamp.

Jeg var i Oslo på en av de daglige demonstrasjonene mot Russlands invasjon av Ukraina. Det er mange flyktninger fra Ukraina som deltar. Å se dem er som å se krigens ansikt. Jeg beundrer ukrainere som samler sine siste krefter og demonstrerer etter å ha nylig flyktet fra et helvete. Den første jeg snakker med der er en mann fra Kiev. Han sitter sammenkrøpet på en benk, med ukrainsk flagg knyttet over jakka si. Han kom til Oslo for en uke siden. Han forteller at vår vakre Kiev er bombet og ødelagt. Han sier at han vil hjem. Han savner sitt Ukraina. Jeg sitter ved siden av ham og tenker at etter 16 år i Norge vil jeg bare en ting - hjem til Ukraina.

Kateryna Rønningen, Ringsaker