For et par år siden skulle jeg rydde i CD-samlingen min. Den jeg aldri hører på lenger, fordi jeg kan høre på hva jeg vil på Spotify når jeg vil. Ryddingen avdekket at jeg hadde mye bedre musikksmak før jeg fikk digital tilgang til all den musikken jeg ville ha. Problemet med tilgang til alt man vil ha, er at man må vite hva man faktisk vil ha. Vi er omgitt av algoritmer som foreslår nye ting basert på det vil har likt før, men veldig få løsninger for å gi oss det vi ikke ante at vi ville ha.

Dårlig musikksmak er én ting. Det som er verre, er når algoritmene brukes for å gi oss mer av de meningene vi allerede har. Den 6. januar var hele verden sjokkerte vitner til at tusenvis av mennesker marsjerte mot USAs kongressbygning fast overbevist om at de var blitt lurt og at valget var rigget. Ikke bare det, mange av dem var tilhengere av alvorlige konspirasjonsteorier som QAnon.

Mange har pekt på sosiale medier som en av hovedårsakene til at en del alvorlige konspirasjonsteorier har fått så sterkt fotfeste. I et heller Trump-vennlig kommentarfelt så jeg en dame skrive at hun hadde blitt lurt av media helt til hun kom seg på Facebook i 2019 og en helt ny verden åpnet seg med «nyttig og objektiv informasjon».

Hun fikk et knakende godt svar: «Dette er jo langt fra målet til Facebook. Det er ingen hemmelighet, med noe de er åpne om. Facebook er ikke laget for å gi objektiv informasjon, men forsøker å holde deg på FB så lenge som mulig ved å gi deg mer av det du allerede liker og mener. De arbeider beinhardt for å gi deg minst mulig objektiv informasjon.»

Mine viktigste facebookvenner er ikke nødvendigvis mine nærmeste venner, men dem som minner meg om at jeg ganske ofte tar feil eller at gode argumenter også kan lede til motsatt konklusjon

Man snakker ofte om ekkokammer på sosiale medier, hvor alle kritiske røster fjernes slik at man bare får bekreftet egne standpunkter. Dermed kan alle omstendigheter tolkes som en bekreftelse av eget verdensbilde, til og med fraværet av bevis tolket som et bevis på at man har rett. Som noen skrev på Twitter; Det ville være som å si at grunnen til at vi aldri ser elefanter i toppen av et tre, er at de er så gode til å gjemme seg.

Når motstemmene mangler et ansikt, er det også veldig lett å glemme at det er mulig å komme frem til motsatt konklusjon av din egen med gode argumenter, og ikke minst intensjoner. Når gode motargumenter for motsatt syn blir borte, blir det også lett å tenke at de som mener det motsatte gjør det fordi de er onde eller har onde intensjoner og slik blir motsetningene bare dypere og dypere. Nyansene forsvinner og alt blir enten-eller, sort-hvitt.

Det er lett å se hvor galt det kan gå når man ser en konspirasjonsteori fra utsiden. Men mange av disse mekanismene skjer også i våre egne liv hele tiden. Det er lett å slette venner fra facebookfeeden hvis de maser om ting du ikke er interessert i eller er enig i. Men det er kanskje nettopp de vennene du skal strekke deg litt ekstra for å beholde. Mine viktigste facebookvenner er ikke nødvendigvis mine nærmeste venner, men dem som minner meg om at jeg ganske ofte tar feil eller at gode argumenter også kan lede til motsatt konklusjon. Jeg tror ikke at vi blir bedre mennesker av å få mer av det vi tror vi vil ha. Vi blir bare smalere og mer trangsynte. De viktigste menneskene i ditt liv, er dem som minner deg på at det finnes gode argumenter for å mene og like helt andre ting enn det du gjør selv. Det er da vi får ut det beste i hverandre.

Hilde Ekeberg, Lillehammer