Vi skal høre Bachs Juleoratorium. Det er søndag, den 11. desember

Vi, folk over hele verden vil spille og høre Juleoratoriet, ha denne årlige, gjentagende påminnelsen om mennesket, om menneskelighet. Det oppleves nødvendig.

Lite kan måle seg med den stemningen som fyller et kirkerom når menneskene som er samlet der går inn i felles hukommelse, vilje og handling. Å samles i Bachs musikk og Juleoratoriets kjærlige budskap er sterkt. Dette verket som hvert eneste år, akkurat nå i dag og i går og i morgen og alle dager til langt ut på nyåret framføres og samler folk i kirker over hele verden, opplever vi akkurat nå i kveld, i vår by, i vår kirke med Lillehammer Operakor og Lillehammer symfoniorkester.

Alt er klart for konsert. Det er ingen selvfølge. At arrangøren, Opera Lillehammer på dugnad, har fått til det som nå snart skal skje, er et under. Spørsmålet er hvor lenge det er mulig. Det kommer an på de frivillige og rekruttering til oppgavene. Ennå går det.

Og nå er vi her. Aktører og publikum. Jeg er her. Rundt meg i benkene sitter familie, venner, kjente og mange, mange andre i alle aldre fra den lille fjellbyen vår i Norge. Framme i koret finner musikere og sangere sine plasser. De og vi venter på den beste dirigenten for denne sammenhengen, det øyeblikket han skal løfte taktstokken, sette det hele i gang og holde det hele sammen. En svær oppgave.

Kirka er stapp full. Selvfølgelig. Vi vil høre dette verket. Her. Ikke bare på SONOSEN hjemme med berømte sangere og musikere. Men akkurat her, i kirka vår, med våre folk i kor og orkester samtidig som mennesker på alle kontinenter samles i sine kirker for å høre og oppleve nettopp dette verket. Juleoratoriet. Den store sangen om Maria og barnet i krybben. Vi og folk over hele verden vil ha denne årlige, gjentagende påminnelsen om mennesket, om menneskelighet. Det oppleves nødvendig.

For selve musikken og tekstene, arbeidet som ligger bak framførelsen av verket, øvelser, prestasjoner, det at unge mennesker, dedikert for musikk synger og spiller sammen med voksne som er like dedikert, det at solister, dirigent, musikere og sangere strekker seg til sitt ytterste for å formidle verket, det at publikum strømmer til, samler seg og lytter, det at alle sanser er åpne samtidig i samme retning her og over hele kloden, gir styrke og håp og lys.

Vi skaper motvekt. Vi bygger identitet. Vi bekrefter at vi er og vil være et fellesskap her i vår by. Vi bekrefter at vi med dette fellesskapet vil være en del av det store, menneskelige fellesskapet i verden, i fred, med menneskelig adferd. Det skaper motvekt til ondskap og til de forferdelige gjerninger som omgir oss. Det trenges.

Jeg håper at folk fra kulturmyndighetene i byen er tilstede, at de opplever og reflekterer over verdiene som skapes og som jeg beskriver her. Jeg håper at de kjenner omfanget av det frivillige arbeidet som produserer forestillingen, at de slutter med å forherlige det frivillige arbeidet og slik distanserer seg fra det, at de heller respekterer innsatsen og møter den med reelt samarbeid.

Behovet er å sikre kontinuitet og kvalitet i denne delen av musikklivet vårt. Det må helt konkret skje med interesse, samarbeid og stabile økonomiske tilskudd. Det vil sikre det frivillige arbeidet som utgjør årsverk i direkte input i kulturlivet, det vil sikre at byen beholder en virksomhet som bidrar til å skape store forestillinger som angår så mange. I kveld er det Juleoratoriet.