Gå til sidens hovedinnhold

Motvillig velger

EXIT INNLANDET


Hvis stemmerettsalderen hadde vært 11 år i 1994, ville jeg ikke vært i tvil. Det var den siste mandagen i november, og vi hoppet og snublet og ruslet det lille strekket fra skolebygget og ned på bussholdeplassen.

Bussen vi ventet på, var sikkert fylkeskommunal, men det visste vi ikke noe om. Jeg visste at kommunen min lå i et fylke, som var en samlebetegnelse på en gruppe kommuner som lå inntil hverandre, en slags porsjon. Porsjonene gjorde det mulig å komme gjennom Norge når vi jobbet med geografi i O-fag. Vi hadde en egen bok om Norges geografi, med kart som skulle fargelegges på venstre side av oppslaget, og en linjert høyreside hvor vi skulle fylle inn innbyggertall, byer, høyeste fjell, største innsjø, lengste elv og viktige næringer. 20 dobbeltsider inkludert Svalbard. Det var overkommelig. Hundrevis av dobbeltsider med landets kommuner ville blitt for mye. Til enkelte formål lønner det seg å lage grupper.

Denne mandagen i november, når de fylkeskommunale bussene svingte inn på snuplassen, ropte de aller fleste av oss «Nei til EU! Nei til EU», mens vi hyttet med knyttnever eller på andre måter forankret rytmen i ropet med en rytme i kroppen. Dette var godt ute i distriktet, og jeg visste at det det bare var ett riktig svar i EU-spørsmålet. Ingen tok dissens. Kanskje noen ville, men ikke våget. Nei-toget marsjerte inn på bussen, og fikk holde på et godt stykke før sjåføren ba om arbeidsro over høyttaleranlegget. Men jeg kan ikke huske at vi snakket om EU den høsten. Jeg hadde ingen argumenter, bare rop, rytme og begeistring.

EU-spørsmålet fortsatte å være noe jeg måtte ta stilling til i skolefag på ulike trinn, etter hvert også som student og borger og medlem i organisasjoner. Tidlig i denne reisen, men en god stund etter jeg som 11-åring falt for massesuggesjonen på bussholdeplassen, vokste det frem en hang til ambivalens i meg. En av få buttons som fikk henge på ryggsekken min på ungdomsskolen, var mørkerød med hvit skrift og sa «Hei til EU».

Jeg elsker å bruke stemmeretten min annethvert år. Jeg, et dannet og utdannet menneske, som har retter og plikter og er forbruker, offentlig ansatt og mye mer. Selvsagt skal jeg stemme! Og en veldig fin side ved de politiske institusjonene våre, er at det alltid kommer nye runder. Kursen kan endres underveis.

Som elev i O-fag og etter hvert lærer i samfunnsfag, har jeg forstått at valg ikke gjør demokrati alene. Viktige premisser er en god skole, ytringsfrihet, pressestøtte og andre faktorer som fremmer kunnskap. Meningsdannelse skal være informert.

I folkeavstemningen om Innlandet fylkeskommune skal jeg gi råd om det er best å fortsette som sammenslått fylke, eller om vi bør gå tilbake til Hedmark og Oppland. Jeg har bodd, vært ansatt, sendt ungene til tannlegen, tatt bussen, kjørt på veiene. For et halvt år siden tok jeg også taxi for tog fra Lillehammer til Hamar sammen med en ansatt i fylkesadministrasjonen som bare var sånn passe fornøyd med å ha fått flyttet arbeidsplassen sin fra den ene til den andre mjøsbyen. Likevel er jeg usikker. Og ikke på den måten at jeg vil begge deler.

Det er vanskelig å mene sterkt uten enten mye kunnskap eller sterke følelser. Og selv om de fylkeskommunalt ansatte er kompetente og tjenestetilbudet er viktig, så er fylkesgrensene for meg et spørsmål om porsjoner. Og hva er riktig størrelse på et fylke i disse tider og på disse trakter? Til det spørsmålet vil jeg gjerne velge politikere som kan ta stilling og gå videre.

Kristin Andvik Hoaas, spaltist og språk, Lillehammer