Gå til sidens hovedinnhold

Museet må vedlikeholde kunsten og kan ikke bare overta stedskunst

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I et leserbrev 9.6. spør kunstner og styremedlem i Oppland Kunst i Offentlig Rom, Egil Martin Kurdøl, om det er et demokratisk problem at Lillehammer Kunstmuseum unnlater å ta et musealt ansvar for stedskunst i regionen og fylke. Kurdøl mener at det tilhører museets samfunnsoppdrag og den museale praksisen å ta ansvar for stedskunst fra regionen gjennom kompetanse, forskning, arbeidsinnsats og innkjøp.

Museet som institusjon har blitt mer åpen i løpet av de siste tjue år. Aktivitetene er ikke like begrenset til de egne fire veggene som tidligere.

For meg er det ikke vanskelig å bli begeistret over skulpturprosjekter i det offentlige rom eller såkalt Land-Art, som Kurdøl nevner i sitt leserbrev. Disse kunstverkene kan bli opphav til fine møter mellom mennesker, kunst og landskap. Dessuten kan de i stor grad bidra i å venne nye grupper av besøkende til samtidskunst.

Innlandet med Mjøsa og Gudbrandsdalen har gode forutsetninger for «skulpturstier» gjennom regionen. Engasjerte prosjekter som Skulpturstopp (fra 2008) eller Mjøsa, et Kunstprosjekt (2014–19) viser hvor spennende kunstopplevelser i vår region kan være, også utenfor kulturinstitusjonenes vegg.

Til tross for sin store betydning og velfortjente oppmerksomhet kan produksjon av slike verk ikke automatisk resultere i et musealt ansvar, som Kurdøl krever. Hvert enkelt museum må selv bestemme hvilke verk de vil ta vare på. Slike beslutninger må tas etter man har tatt alle konsekvenser i betraktning. Har et museum tatt ansvar for et verk, betyr det at alt må gjøres på best mulig måte for å bevare, vedlikeholde, forske og formidle verket i et langsiktig perspektiv. Dette er nedfelt som museale forpliktelser i museumsorganisasjonen ICOMs reglement, og i lys av dette er det ikke overraskende at museer nesten alltid oppbevarer og presenterer sine samlinger i lukkede og klimatiserte rom. Det trengs store budsjetter og ressurser for å bevare slike verk. Å overta ansvaret for stedskunst som har kommet til i regionen uten museets medvirkning ville være både naivt og uforsvarlig.

Enten må museet være oppdragsgiver og ta ansvar med alle de konsekvenser det medfører, eller så må ansvaret ligge et annet sted. Dessverre er det sjelden mulig å ta et slik ansvar. Bård Breiviks flotte «Kunsthage» i Lillehammer Kunstmuseums område er det største og samtidig mest ressurskrevende verk i vår samling.

Når det er sagt gleder jeg meg over at Skulpturstopp springer ut fra et formidlingsprosjekt som Lillehammer Kunstmuseum gjennomførte i 2007 med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. Initiativprosjektet «Kunst som finnes» ønsket å gjøre folk oppmerksom på kunst i lokalmiljøet, utenom de tradisjonelle kunstinstitusjonene. Lillehammer Kunstmuseum dokumenterte i den forbindelse kunstverk i Oppland og Hedmark. I vår kunstformidling til barneskolen har vi i mange år brukt Anthony Gormleys verk «Menneske i moderskipet» i Lillehammer og Gitte Dæhlins verk «Flokk» i Sør-Fron (foto) i formidlingsarbeid overfor skolebarn. I tillegg var vår utstilling «Water-Matter» med verk fra Line Bøhmer-Løkken i 2018 en av tre bidrag til Mjøsa – et Kunstprosjekt i Lillehammer.

GPS data og QR koder gjør det i dag lett for folk å finne kunst i offentlig rom eller i naturen basert på et digitalt arkiv. Et slik arkiv for permanent stedskunst i Innlandet kan selvsagt lenkes til museets webside.

Så lenge det stemmer overens med museets muligheter og prioriteringer, bidrar vi gjerne til det regionale kunstlivet ved siden av andre kulturinstitusjoner. Å overta ansvar generelt eller i etterkant for kunstverk, som har kommet i stand på eksterne initiativ, er imidlertid ikke del av museets samfunnsoppdrag. Å sette en slik tydelig grense har ingenting å gjøre med udemokratiske strukturer, men med realisme, og ikke minst ansvarsbevissthet.

Nils Ohlsen, direktør Lillehammer Kunstmuseum