Denne polka, denne får du aldri nok av ...

... synger Janove Ottesen i «Begravelsespolka» på visstnok siste album fra Kaizers Orchestra – og det siste i Violeta-trilogien.

Denne gangen er bandet forsterket med 64 musikere fra Stavanger Symfoniorkester. Ambisiøst er bare fornavnet. Noen vil si pretensiøst. Pompøst. Eller fullstendig over the top.

Mange band har gått på trynet når de har fått konseptsyken og blitt for store for sitt eget beste. Jethro Tulls «A Passion Play» er ett eksempel fra historien.

Det er mange fragmenter og lite allsangpotensial på Violeta III. Men Kaizers tryner ikke. Albumet markerer også overgangen til det som er varslet når Kaizers har ompet fra seg: Scenemusikalen om Violeta og hennes ytterst dystre og trøblete liv, med djevelen i framskutt rolle.

Men plata har også «Siste dans» og «Perfekt i en drøm», som er sterke Kaizers-låter slik vi kjente bandet. For øvrig har de jo eksistert i sitt eget, fiktive univers helt fra starten med oppdiktede virkelighetspersoner fra Dr. Mowinckel og utover.

Sisteplata er på mange måter en naturlig konklusjon på ei karriere som er et slags helhetlig verk – en tiårig oljefathistorie med en suksess som er ytterst få norske band forunt.