I anslaget på det nye albumet sitt har bluesbandet Tiger City Jukes tatt sjangermessig plass et sted i spennet mellom The Doors og Kurt Weill.

Det er ikke blues i klassisk og tradisjonell forstand; stilen og uttrykket til bandet har beveget seg tett opp mot andre sjangere. Kall det gjerne «rock», men hva gjelder denne plata, vil også den betegnelsen fortone seg noe snever.

De åtte sporene har intensitet samtidig som de er behagelige å lytte til. Det vokale uttrykket har temperatur. Frontfigur Knut Eide har en herlig stemme.

Når jeg i innledningen referer til The Doors, er det de mørke og dels mollstemte melodiene og for all del arrangementene som gir meg nettopp slike assosiasjoner. Jeg skal ikke direkte sammenligne Eide med Jim Morrison. Men jeg antar jeg ikke tipper helt i ørska når jeg påstår at førstnevnte må ha hørt en del på sistnevnte.

Tiger City Jukes samarbeidet for noen år tilbake med Rock Bottom fra Silver King Band, og har altså nå gjort et sprang.