– Jeg har alltid vært i overkant fornuftig og gjort strenge prioriteringer. Kanskje litt for mye av det gode, ler 25-åringen.

Han blar fornøyd i et rykende ferskt eksemplar av praktboka «Flyktige øyeblikk».

Hans tredje utgivelse så langt. Boka har allerede høstet lovord fra flere hold.

Hektet på fugler

Utrolig nok var han bare femten da han valgte å bli hjemme fra verdens mest prestisjetunge seanse for naturfotografer ved Naturhistorisk museum i London. At David Attenborough, en legende i miljøet, skulle være til stede, gjorde turen fristende. Men Aleksander gjorde andre prioriteringer.

– Det var en av mitt livs største tabber, sier han i dag.

Den gangen hadde ungdomsskoleeleven i Lismarka allerede rukket å dyrke lidenskapen sin som naturfotograf i flere år.

En ualminnelig fascinasjon for natur, sier han selv. En interesse og nysgjerrighet som ble vekket de to årene familien bodde i havkanten på Vannøya i Nord-Norge.

Finnmarkskysten

Aleksander Myklebust gikk sine første år på skole i nord, og ble nærmest hektet av den overveldende, sterke naturen. Og aller mest den rike fuglefaunaen. Som sjuåring opplevde han at havørna kretset over familiens tak flere ganger daglig.

Fascinasjonen over å bo her preget store og små i huslyden. Aleksander ble kanskje den som gikk dypest inn i skaperverkets materie.

Og som ble der.

Nå har han studert fotojournalistikk, bor i Lillehammer og jobber i GD. Han bruker det meste av fritida si bak kamera. Stadig på jakt etter det beste bildet. Av fugler, dyr og natur. Men også andre motiver.

Alene i Kina

Aleksanders siste fotoreiser gikk til Tsjernobyl og Oman. Tidligere har han trasket alene i ørkenen langs Den kinesiske mur.

Utallige artikler har det blitt. Og bøker. Foredrag også. Nysgjerrigheten har ingen grenser. Hva hans neste bok skal handle om vet han ikke. Men flere bøker blir det garantert.

Det han vet er at han elsker å finne ut av ting og formidle det. Vise det.

Smittende begeistring

Hans tredje og siste bok er framfor alt en begeistringens bok. Et resultat av den unge naturfotografens utallige reiser rundt i landet.

To ganger har han vært på Svalbard. Noen av bildene er hentet fra Sverige. Mange er fra Norskekysten. Særlig nordpå.

Fotografen forteller at han har jobbet annerledes med denne boka enn tidligere utgivelser. Han har latt bildene og det visuelle få ta styringen. Og trolig har han vært tryggere på prioriteringene. Han har hatt nytte av utdanningen sin, sier han.

Valgte blant 1000 bilder

Metoden for utvelgelsen var som følger: Aleksander printet ut 1000 bilder som han la utover gulv, bord og stoler i leiligheten sin på Røyslimoen.

Utvelgelsen skjedde ut fra hva som kunne passe sammen. Med tanke på farger og situasjoner. Det ga seg spennende utslag og la langt på veg føringer for skriving og redigering. Det ble kapitler om fuglenes fjær, kunsten å fly, jakten på mat, valg av partner, familieliv og kampen for tilværelsen.

Et eget kapittel mot slutten av boka handler om liv og død, der bildene i stor grad taler for seg selv. Temaet er brennende aktuelt.

Et stikk i hjerte

– Jeg valgte å lage den første delen av boka slik at leseren skal få hjerte for fugler.

– I siste delen kan nok leseren få et stikk i hjertet, eller i det minste en klump i halsen. For i dagens effektive samfunn forsvinner viktige naturområder så raskt at vi knapt rekker å registrere det. Fuglene som lever i kulturlandskap, som låvesvale og sanglerke, hortulan og åkerrikse, er i sterk tilbakegang. Det handler om at når jordbruket effektiviseres og insektene bekjempes, blir mange fuglearters levegrunnlag brutalt revet bort, sier fotografen og forfatteren.

Badet med lomvier

– Din største opplevelse i arbeidet med boka?

– Den aller kuleste opplevelsen var nok da jeg besøkte fuglefjellet på Hornøya i Øst-Finnmark og endte opp med å svømme rundt i våtdrakt blant tusenvis av lomvier. Jeg lå i vannet med Gopro-kamera og dreiv med strømmen inn i flokken. Lomviene var ikke redde, men nysgjerrige og kom rett imot meg. Det var iskaldt å ligge der, men jeg glemte alt og ble til slutt kommandert opp i båten av guiden min. Da hadde jeg 2000 bilder på kortet.

– Å få bilde av hønsehauk i Trøndelag var heller ikke lett?

– Nei, den er veldig sky og viser seg i beste fall bare i korte glimt. Det er ikke for ingen ting at den har fått navnet «skogens skygge». Jeg fikk bildet mitt etter å ha tilbrakt til sammen sju døgn i kamuflasje foran en åte. Også en fantastisk følelse. Det gir et kick, sier bokaktuelle Aleksander Myklebust.