Gå til sidens hovedinnhold

Når ansvar splittes opp

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Noen må ta ansvar for skredet i Gjerdrum», var overskrift på lederartikkel i Aftenposten 2. oktober. Dette er aktuelt, fordi det nå har kommet rapport om de fysiske årsakene til det kvikkleireskredet like før årsskiftet. «En så tragisk hendelse må føre til læring, slik at noe lignende ikke skjer igjen», står det i den artikkelen. Det har vært mange kvikkleireskred i dette landet, og noen var større enn det i Gjerdrum! Dermed er det neppe mangel på kunnskap som er problemet. Det er nok heller oppsplitting av ansvar!

For vel 20.000 år siden sluttet Golfstrømmen å gå inn i Norskehavet. Da ble det istid, med enorm ismengde som var så tung at Skandinavia sank 50–200 meter ned i havet. Da Golfstrømmen omsider kom tilbake og isen smeltet ned, ble det fjorder med saltvann langt inn i dalene på Østlandet og i Trøndelag. Slam fra breelvene ble saltholdige og «faste» avleiringer i disse fjordene. Når mennesker i moderne tid «roter» i slike avleiringer vaskes saltet ut, så det som lenge var fast leire blir kvikkleire. Den er så å si flytende, og kan skli ut selv om det er lite fall!

Leirskredet i Gjerdrum har vært tema også i Dagsnytt 18: En fagperson nevnte da skadeflommen Vesleofsen i 1995, at det etter den flommen ble planlagt sikring av stasjonsbyen Otta mot nye skadeflommer, og at den flomsikringen ennå ikke er gjennomført. Med dette fikk vedkommende tydelig fram at flomsikring ikke vurderes som viktig i dette landet, så det er lite av det: Dels fordi andre hensyn og særlig «klassisk» naturvern prioriteres, og dels fordi «de store pengene» går til helt andre formål, som prektige museumsbygninger i Oslo.

Otto Hoff på Otta har skrevet innlegg i GD, der han prøver å flytte oppmerksomhet fra det som kalles global oppvarming til et mye større verdensproblem; generell forurensning. Undertegnede har sett statistikk som viser at uttak og bruk av kull til kraftproduksjon forårsaker mange «tidlige» dødsfall hvert år: Særlig i nye industriland som Kina; men også i det gamle industrilandet Tyskland.

Det er 3 årsaker til at det nå produseres altfor mye kullkraft i Tyskland: 1. At mange tyskere ble skremte av katastrofen i Tsjernobyl i Ukraina i 1986, så tyske politikere har valgt å prioritere utfasing av kjernekraft foran utfasing av kullkraft. 2. At Tyskland – med liten sokkel i Nordsjøen – mangler naturgass til kraftproduksjon. 3. At importen av gass fra Norge og Russland ikke strekker til.

Det beste norske miljø- og klimatiltaket ville vel være å legge grov gassrørledning fra de store kjente forekomstene på Tromsø-flaket: Opp gjennom Skibotndalen, langs grensen mellom Finland og Sverige til Bottenvika, og i Østersjøen videre sørover til Tyskland. Den ville bli lang; men ikke så lang som de russiske ledningene Nord Stream 1 og 2, målt fra stedene der gassen utvinnes.

Mange norske politikere er opptatte med nasjonale CO2-utslipp, og løfte om halvering av de utslippene i løpet av ti år. Det skal oppfylles med dyr «fangst» av CO2 der det nå er store utslipp, lang og dyr transport av den gassen, og krevende og dyr lagring av den dypt under Nordsjøen. Dette er nasjonalt prestisjeprosjekt, så store kostnader har liten betydning! Er det moderne Norge for sterkt oppsplittet, med for «smale» fag- og ansvarsområder?

Jo Heringstad, Ås