I to år har vi satt fellesskapet framfor våre egne behov. For mange har det vært to tunge år, hvor både barn, ungdom og voksne har gitt avkall på den kjente hverdagen for å ta hensyn til dem som ikke tåler nok en belastning.

Dugnadsånd har hindret helsevesenet fra å knekke sammen, men situasjonen har også ført mange ut i en ensomhet det kan være vanskelig å finne vegen ut av.

For mange ensomme er frivillighetssentralene et viktig holdepunkt i livet. Et samlingssted og kontaktpunkt som gjør hverdagen litt bedre. Men det er dessverre ikke lett å få tak i nok frivillige. Koronapandemien har naturligvis ført til at frivillige har vegret seg for å oppsøke andre.

Mangelen på frivillige handler også om noe mer, om at de som har utgjort frivillighetens grunnmur, selv har blitt gamle. En generasjon oppvokst i en annen tid. En generasjon som vokste opp i etterkrigstidens Norge. De vet hva som må til for å bygge et land.

Generasjonene som fulgte etter, vokste opp i et rikere Norge. Individets muligheter har økt i takten med den voksende velferden. Når man blir 66, da gjør man som man vil, sang Wenche Myhre allerede i 1983. Lite visste vi da at fremtidens godt voksne skulle realisere sangen. Mange av dagens godt voksne har økonomi til å leve ut sine drømmer.

Samtidig finnes det mange som ikke har denne muligheten. Skrantende helse og økonomi gjør at noen faller utenfor. De sosiale forskjellen i Norge har økt. Samtidig blir de eldre flere.

Mangelen på frivillige i Lillehammer gjenspeiler utfordringen Norge står overfor å framtida. Hvem skal ta vare på dagens godt voksne når de ikke lenger orker å realisere seg selv?

Koronapandemien har gitt dagens unge viktige erfaringer. De har måttet tåle å gi for fellesskapet. Nå trenger vi dem på det store dugnadslaget, i frivillighetens år 2022.

Sliter med å skaffe frivillige: – Folk er redde for å bli slukt