Gå til sidens hovedinnhold

Når det leseren vil ha, blir redaktørens bibel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


At ett og samme selskap eier flere enn 70 aviser i et lite land som Norge, er et problem for demokratiet. At selskapets målsetting primært er å tjene mest mulig penger, gjør ikke problemet mindre. At ingen bryr seg, bør bekymre flere enn meg.

Utviklingen av norsk region- og lokalpresse er en sørgelig historie. Sterke, selvstendige aviser med identitet, integritet og et bevisst og klart forhold til sitt samfunnsansvar, er gradvis tappet for ressurser og tilpasset markedskreftenes ustanselige begjær etter mer penger. Amedia, som eier de fleste norske region-og lokalavisene, hadde i 2019 en omsetning på 3,7 milliarder. Overskuddet var rundt en halv milliard kroner. I fjor gikk det omtrent like bra. Direktøren var likevel bekymret. Ikke over journalistikken. Over pengestrømmen. Han fryktet pandemien ville redusere annonseinntektene. Vi har alle våre problemer!

Amedia har en overordnet forretningsfilosofi. Gi leseren det leseren vil ha! Punktum. I all den svada som ellers serveres på konsernets nettsider, står det ikke et ord om kritisk journalistikk. Grunnen er enkel: Leseren vil ikke ha kritisk journalistikk. Leserne vil ikke ha kunstkritikk, litteraturanmeldelser eller samfunnskritiske artikler. Det vet Amedia. For Amedia har det verktøyet som til enhver tid forteller dem hva leserne vil ha. Men når de leserne som vil ha samfunnskritiske artikler, litteraturanmeldelser og kulturkritikk, kort sagt god, engasjerende journalistikk, ikke lenger orker Amedias forflatede filosofi, mister avisene den seriøsitet, den respekten og den tillit de er avhengig av. Da fyller de ikke lenger sin samfunnsoppgave. De fyller sine eieres lommer. For øyeblikket er det Sparebankstiftelsen, den med de høye idealene, som melker kua!

Dette er alvorlig. Alvorlig fordi et levende demokrati, må ha en samfunnskritisk, selvstendig presse. En presse med integritet, en presse som på selvstendig grunnlag tilpasser sitt produkt til sitt eget geografiske område. En presse med et forhold til sine lesere, og med lesere som føler stolthet og nærhet til sin egen lokale presse.

Ikke en presse som styres fra et konsernkontor i hovedstaden, underlagt den samme markedstenkning og med produkter skåret over samme lest uansett hvor i landet du måtte befinne deg. Fortsetter den utviklingen vi nå ser, vil vi om få år stå uten en av vårt demokratis viktigste bærebjelker. Når redaktørene forteller deg med overbevisning og entusiasme at nå vet de hva leserne vil ha, da vet du at dette ikke bare handler om journalistikk, men om hvilket samfunn vi vil ha!

Les også

Feil om mediemakt og eiermakt i lokalavisene

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer