Gå til sidens hovedinnhold

Når får vi rushtidsavgift på do?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.


Økt rensekapasitet må på plass før det kan gis byggetillatelser etter nye planer på Bjorli, varsler Statsforvalteren. Har vi hørt eller sett noe liknende før? Ja. For eksempel på Sjusjøen. Eller i Gausdal, på Skei, der kapasiteten å vannforsyningen skaper usikkerhet rundt videre utbygging og utvikling.

Utbyggere er bekymret for om Lesja kommune er i rute med nødvendige tiltak. Ordfører Mariann Skotte deler bekymringen, slik ordførere i kommuner med begrensede vekstmuligheter på andre områder må være. Hyttebyggingen er motoren for utvikling. Vi akkederer og diskuterer om vi får nok igjen for et enormt arealforbruk. Vi ser en gryende debatt om hvordan vi skal finansiere kommunale tjenester i ei tid da deltidsinnbyggerne blir stadig flere. Enn så lenge klamrer vi oss fortsatt til hytteboomen som en slags redningsplanke, samtidig som stadig flere erkjenner at denne planken både er smal og har begrenset bæreevne.

Egentlig ser vi det samme eller noe som likner over alt hvor byggingen av fritidsboliger er gjennomført i et tempo hinsides alt noen trodde kunne være mulig. Og som med så mye annet, er det trafikktoppene som er problemet. Flaska er stor nok, men flasketuten er for trang ...

Forgubbinga vi står midt oppe i, har prognosemakere forsøkt å folk til å forstå i mer enn en mannsalder. Hvert eneste år blir vi færre gudbrandsdøler. Likevel har vi altså aldri vært flere enn vi er nå, om vi også teller alle som bor her i helger og ferier, og om vi legger til spreke pensjonister som er mer på hytta enn i heimen, blant annet fordi pensjonsordninger for de utslitte også har blitt de spreke og bemidlede til del.

Realiteten er at vi er færre gudbrandsdøler enn noen gang, samtidig som det aldri har vært flere som skal bruke fellesskapets vann og avløpsrør, veier, strømnett, helse- og renovasjonstjenester

Flertallet av kommunene i Gudbrandsdalen har flere folk på hyttene enn de har fastboende innbyggere i kommunen. For halvannet år siden, var det 1.860 fritidsboliger tilknyttet det kommunale avløpsnettet i Ringebu. Til sammenligning hadde kommunen 1.160 abonnenter med helårsbolig. Det første tallet øker stadig. Det andre blir i beste fall liggende stabilt.

Ved Fåvang vannverk er forbruket nesten doblet fra 2014 til i dag, ifølge kommunens vedtatte plan for vann og avløp. Døgnforbruket av vann fra dette vannverket varierer fra 500m3 til forbrukstopper på 1800 m3. Det er slike topper kommunene må ha infrastruktur god nok til å håndtere. Ikke bare vannet som kommer inn gjennom kranene. Det skal også ut igjen, gjennom kommunalt avløpsnett og renseanlegg.

Like før regjeringen i mars 2020 stengte ned store deler av Norge for å bekjempe koronaviruset, mottok det kommunale renseanlegget på Fåvang 300.000 liter kloakk fra Kvitfjell vest. 19. mars kom hytteforbudet. Søndagen etter ble det registrert beskjedne 11.000 liter kloakk og avløpsvann fra Kvitfjell vest.

Hytteforbudet kom i erkjennelsen av at hyttekommunene ikke var i stand til å håndtere det ekstra presset på en kommunal tjeneste pandemien kunne utløse. Nesten to år senere er de samme kommunene bedre forberedt. I Trysil ble det i jula etablert en egen stasjon for smittetesting i hyttebyen, og det rapporteres om sterkt press på testapparatet. På samme måte har vi sett Hafjell-gjester i testkø i Øyer.

Dette illustrerer det trykk disse gjesteinnbyggerne kan utgjøre på kommunale tjenester. Vann og avløp skal være selvfinansierende, og kostnader deles mellom innbyggere og gjester. Likevel er det sikkert mange som mener det er urimelig at fastboende må være med på å finansiere den kapasiteten som trengs for å ta trafikktopper, og som i realiteten står ubenyttet store deler av året. Alternativet er rushtidsavgift, for å gjøre det litt rimeligere å trekke ned om natta enn det er i ettermiddagstimene, like etter at folk går i dusjen etter en kald dag i bakken, eller en svett dag i skogen eller på en lokal fjelltopp.

Det er også andre tjenester de samme gjestene har krav på, og som de benytter seg av i økende grad. Derfor må vi snakke om misforholdet mellom innbyggertall og antall brukere. Både fordi skatteinntekter tilfaller kommunen hvor skatteyter er bostedsregistrert, og fordi penger fra stat til kommuner også fordeles etter innbyggertall.

Professor og økonom Erik S. Reinert mener distriktskommunene bør diskutere boplikt på fritidsboliger i spesielt attraktive områder. - Radikale endringer krever radikale løsninger, sa han til GD for drøyt halvannet år siden. I løpet av månedene som har gått siden dette intervjuet ble gjort, har vi fått ytterligere noen hundre hytter i Gudbrandsdalen.

Tempoet i utbyggingen har vært så høyt at håndverkertjenestene i hovedsak er levert av selskaper med adresse annetsteds enn hos oss, og byggeplassene er mer flerspråklige enn noen gang. Også det er i ferd med å bli en av hovedinnvendingene. Arealene forbrukes så raskt at den lokale sysselsettingsgevinsten blir minimal. Og slik blir det blant annet fordi enorme grunnlagsinvesteringer skal forrentes og nedbetales.

Skal vi sette debatten på spissen, snakker vi om at gevinsten av massiv utbygging først og fremst handler om varehandel, og om dagligvarer spesielt. Også det penger som sendes ut av bygda, til matvarebaronene som har delt dagligvaremarkedet mellom seg, og til et Coop som aldri har vært mindre mitt enn det er i dag. Det gir lite penger å finansiere det sikkerhetsnettet som kommunene skal være, for fastboende, fritidsinnbyggere, men også for dagsturister.

Vi sliter med andre ord med å sette fingeren på det som skulle være varige, forutsigbare inntekter fra fritidsboere. Og det finnes intet enkelt svar på dette.

Hanne A. Velure (H) skriver i en debattartikkel i GD at man kan spørre seg hvordan distrikts-Norge hadde sett ut uten hyttene. Det er det knapt mulig å svare på. Vi vet at noen kommuner har klart seg omtrent like bra uten massiv hyttebygging som andre har gjort med. Det er likevel ikke mulig å se for seg hva nordre Ringsaker skulle vært uten Sjusjøen, hva Øyer hadde vært uten Hafjell, hva Gausdal hadde vært uten Skei, og hva Ringebu hadde vært uten både Kvitfjell og Venabygdsfjellet.

Samme Velure mener Innlandet bør vise veg for å finne løsninger på de utfordringer hyttefenomenet gir. Mer enn noe annet nå, handler det om å tørre å være kreativt, om å tørre å tenke høyt, og om å sørge for at folk som sitter nært makta lytter. For skal hyttekommuner øke sine inntekter, må kommuner hvor hyttefolk er folkeregistrert tåle å miste noen kroner. Og det blir det bråk av ...