Når pasientrettighetslover møter helseforetaksloven

HELSEFORETAK: Når vi leser om store underskudd, sprengte underskudd og påstand om ukontrollert økonomistyring i helseforetakene og krav om innsparing, så innebærer det faktisk en sterk styring av pasientrettigheter på. Det reiser spørsmålet hvorvidt pasientenes sterke lovmessige rettigheter faktisk bli oppfylt og etterlevd, spør innsenderne.

HELSEFORETAK: Når vi leser om store underskudd, sprengte underskudd og påstand om ukontrollert økonomistyring i helseforetakene og krav om innsparing, så innebærer det faktisk en sterk styring av pasientrettigheter på. Det reiser spørsmålet hvorvidt pasientenes sterke lovmessige rettigheter faktisk bli oppfylt og etterlevd, spør innsenderne. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
EUs pasientrettighetsdirektiv (2011/24/EU) fikk virkning i Norge fra 2015, og angår pasientrettigheter ved behandling over grensekryssende helsetjenester. Direktivet har virkning i Norge gjennom EØS-avtalen.

EUs mål er å utvikle et felles marked for helsetjenester. Ulikt språk, og ulike økonomiske forutsetninger og lovgivning blant medlemslandene, har forsinket målet om overnasjonalt regelverk for helsetjener innenfor EU. Likevel hviler EUs indre marked på de fire frihetene (fri bevegelse av varer, tjenester kapital og personer), og hvor helsetjenester faller inn under definisjonen «fri bevegelighet».

Helse i et marked medførte behov for en lov som skiller seg fra forvaltningsmessig drift. Dermed fikk vi Helseforetaksloven, som ligner på Lov om statsforetak. Modellen bygger på at helsetjenester skal skje etter forretningsmessige prinsipper, hvor økonomisk inntjening er hovedintensjonen. Med økonomisk resultatstyring og inntjeningsfokus, ble beslutningsmyndigheten delegert fra politisk nivå – over til konsernstyrene i de helseforetakene og underliggende ledd.

Formålet med Helseforetaksloven er mindre politisk styring og mer bruk av profesjonelle for å legge til rette for bedre tilbud og tilgjengelighet for pasienten.

Spesialhelsetjenesten blir finansiert over statsbudsjettet. Ytelse av helsetjenester handler om forvaltning av velferd. Opprinnelig har lovgiver neppe sett for seg helse skal være en del av forretningsmessig produksjon på det nivået vi ser i dag.

Helselovgivningen stiller derfor store krav til helsetjenestens innhold, og regulerer rettigheter for pasientene, og forplikter helseforetakene og deres personell.

Spørsmålet er; Er det samfunnsansvaret som ligger i foretaksmodellen forenlig med samfunnsforvaltningens måte å tenke innholdet og måten å yte helse og velferd på?

Når vi leser om store underskudd, sprengte underskudd og påstand om ukontrollert økonomistyring i helseforetakene og krav om innsparing, så innebærer det faktisk en sterk styring av pasientrettigheter på. Det reiser spørsmålet hvorvidt pasientenes (kundenes) sterke lovmessige rettigheter faktisk bli oppfylt og etterlevd?

Rettighetene finner man i Spesialisthelsetjenesteloven, Pasient- og brukerrettighetsloven og Psykisk helsevernloven. Pliktene til tjenesteprodusentene fremgår i Helsepersonelloven. Disse lovene stiller konkrete krav tom tilgjengelighet, helhet, likeverdighet, ansvarlighet, kvalitetssikkerhet, og ikke minst samhandling.

I tillegg sier Helsepersonelloven at helseforetakene plikter å legge til rette for kvalitet i møtet mellom pasienter og behandlingspersonellet.

Helseforetakene er jf. Helseforetakslovens § 1–1 bundet av disse bestemmelsene, men gjør de det?

Er disse forholdene vektlagt gjennom de årelange utredningene om sykehusstruktur? Eller er det manglende helhet, tilgjengelighet og ikke minst fragmentering vi er vitne til?

Innholdet i ansvarsbegrepet handler om plikter, pliktetterlevelse, og reaksjoner på pliktbrudd. Flere medieoppslag setter spørsmålstegn ved om hvor sterkt ansvarsbegrepet står i helseforvaltningen. Stadig flere spørs seg hvem er ansvarlige når helseforetakene setter seg utover lovbestemte krav (jf. Riksrevisjonens rapport om psykisk helsevern).

Det stilles helt andre krav til de som forvalter offentlige midler kontra de som disponerer private midler. Derfor er det slik at Helseforetaksloven slår fast at forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder. Det betyr at driften av helseforetakene skal være gjennomsiktig.

Man kan derfor trekke den konklusjon at Helseforetaksloven, som er basert på Lov om statsforetak, som igjen er basert på aksjeloven, er i motstrid med intensjonene i pasientrettighetslovgivningen. Helseproduksjon skal ikke handle om forretningsmessig produksjon – men om forvaltning av velferd, herunder likhet og rettferdighet.

Det er hva vår velferdsstat er tuftet på.

Svein Helgesen og Jørund Hassel, medlemmer av Pensjonistforbundet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags