Gå til sidens hovedinnhold

Når Stortinget ikke ivaretar sin rolle

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Behandlingen av enkelte saker kan gi konsekvenser som er mer alvorlig, enn det sakens innhold egentlig skulle tilsi. Stortingets behandling av den såkalte Berg-saken er et eksempel på det.

Stortingets kontrollorgan for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten, EOS-utvalget, har gransket Frode Berg-saken. Utvalget har foreslått at deler av deres rapport gjøres offentlig tilgjengelig. Det samme har flertallet i en for anledningen utvidet kontroll -og konstitusjonskomite gjort. Det forhindret ikke Stortingets presidentskap med presidentens dobbeltstemme, fra å etterkomme regjeringens ønske om hemmelighold av hele rapporten. Det er i første rekke forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og sterke røster innen etterretningen som har ivret for at rapporten holdes unna offentligheten. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå. Verre er det å forstå for ikke å si godta, presidentskapets avgjørelse.

Saken er interessant og alvorlig fordi den viser oss en president og et presidentskap som lar seg presse av regjeringen, den utøvende makt, og dermed svekker tilliten til Stortingets evne til å ivareta sin egen rolle i maktfordelingen. Vi så det samme skje i Kina-saken, da daværende stortingspresident valgte å ikke ta imot Tibets åndelige leder i mai 2014. Selv om vi ble fortalt at dette var presidentens eget selvstendige valg, etterlot det et inntrykk av at han var blitt presset og hadde gitt etter for regjeringen. Det er som kjent ikke alltid det man gjør, men derimot det inntrykk det gir, som blir stående for ettertiden.

Det var den franske forfatter og politiske filosof Charles-Louis de Secondat Montesquieu, 1689-1755, som ga oss maktfordelingsprinsippet som vi i grove trekk, kjenner det fra vår egen konstitusjon. Montesquieu mente makten burde fordeles for ikke å bli misbrukt. En tanke som har fått gjennomslag i USA og de fleste vestlige land om enn i en noe annen form enn vi kjenner det fra vår egen grunnlov. Parlamentarismen (1884) endret noe av maktfordelingen, da regjeringen ble avhengig av Stortingets tillit, noe som ga sistnevnte noe større makt enn tidligere, i alle fall tilsynelatende. Solberg-regjeringene og da spesielt statsministerens posisjon og maktutfoldelse, har vist oss de siste åtte årene at regjeringens opptreden kan bidra til å forskyve maktbalansen, hvis Stortinget og da i første rekke presidenten og presidentskapet, ikke har den nødvendige styrke og selvstendighet som kreves for å forsvare og ivareta de folkevalgtes rolle og plass i konstitusjonen.

Berg-saken er et eksempel på dette. Også fordi den delen av EOS-rapporten som ble foreslått gjort kjent, ifølge dem som har skrevet den og dem som har lest den, ikke har et innhold som kan skade landets sikkerhet eller interesser. Da sitter vi igjen med hensynet til regjeringen og forsvarsministeren. Det er det ikke Stortingets oppgave å ivareta.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer