Gå til sidens hovedinnhold

Når straffen ikke ble så streng som den burde blitt

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.


Mars 2019: GD melder at politiet etterforsker en mann fra Midt-Gudbrandsdal for mulig overgrep mot et lite barn.
Juni 2021: Det er tatt ut tiltale i saken, mer enn to år etter at etterforskningen startet.

Alvoret i saken er åpenbart. En hel familie har mer enn to års uvisshet bak seg, og fortsatt ligger en avslutning langt framme. Alvoret treffer også den tiltalte unge mannen. Skyldspørsmålet får retten ta seg av. Mitt anliggende er at han er i samme båt som andre som rammes av mistanke. Om det ender med domfellelse, frifinnelse eller henleggelse; alt tar for lang tid.

Jeg har kolleger i avisa OA på Gjøvik som har sett nærmere på alle tingrettsdommer i overgrepssaker i Innlandet siste fem år. I 33 av totalt 72 saker, nesten halvparten, var behandlingstiden så lang at domfelte fikk avkortet straffen. Disse sakene har endt med at skyldspørsmålet besvares med «ja», og de domfelte har forlatt rettslokalet med en straff som egentlig ikke er så streng som den burde vært. Slikt skal ryste oss. Politireformen skulle være en veg ut av slike ufører. Forrige ukes tiltale mot en mann i midtdalen viser at noen sliter med å lykkes.

Si gjerne at enkeltsaker ikke gir et presist bilde av tilstanden hos politi og påtalemyndighet. Vi trenger ikke mer presise bilder enn hva undersøkelsen i OA gir oss. Og det er oppmerksomheten rundt enkeltsakene, mer enn politiets egne målstyringsverktøy, som får de fleste av oss til å begripe alvoret.

– Dette har tatt altfor lang tid og det har vært vanskelig for familien, sa familiens bistandsadvokat Nina Hjortdal til GD i januar 2020. Det gikk altså ytterligere halvannet år før saken kom så langt som til at det ble tatt ut tiltale. Hvordan kan det gå så galt på det som skulle være et satsingsområde for politiet? Belastningen på de berørte er åpenbar.

Mitt anliggende handler om politi og politikk, ikke om den skyld og det straffansvar rettsapparatet skal ta stilling til. I september er det stortingsvalg. I ukene som kommer bør vi derfor diskutere politi og politikk, ressursbruk, sentralisering og reetablering av nedlagte kontorplasser for politiet.

Politireformen er evaluert. Vi har hørt om framgang på nesten alle fronter. Her har diskusjonen mest handlet om responstid og et politi som litt for ofte har kommet sent til enkelte dramatiske hendelser, og om kommunale brannsjefer som er bekymret fordi de ikke er komfortable med å måtte gjøre mer av det som historisk har vært politiets arbeid.

Debatten om organiseringen av politiet blomstrer gjerne når vi reagerer på enkeltsaker. Som når etaten kommer sent til ei ulykke, en brann eller en annen hendelse. Og som når tempoproblemene i forbindelse med etterforskning og påtale gir utslag som det vi ser overgrepssaken som snart kommer opp for retten.

Det er ei tid for alle organisasjoner, i offentlig sektor så vel som i privat. Det var tid for å ta noen grep for endring av politiet. Vi fikk en reform som skulle ruste politiet for en ny virkelighet, og for vår tids kriminalitet. Det ble gjort et utredningsarbeid og ført en debatt som skapte høye forventninger. Mer enn en hel stortingsperiode etter, forsøker de ansvarlige å selge inn et budskap om at de snart er i mål. Samtidig snakker en statsministerkandidat om å gjenåpne stengte kontorplasser for politiet ute i distriktene.

Vi som liker å leve på steder som har litt avstand til politiets nærmeste kontor, skal være tydelige på hva vi krever, på at tida det tar fra alarmen går til politiet er framme ikke må blir for lang, og på at tida det tar fra et mulig alvorlig overgrep blir anmeldt til saken er henlagt eller det tas ut tiltale, er hinsides hva som er akseptabelt. Så får vi heller akseptere at vi hvert tiende år må reise helt til Lillehammer for å fornye passet ... Hvis vi ikke klarer å skille det viktige fra det mindre viktige i denne debatten, kommer verken politi eller politikere videre.