Når utenforlandet møter verden

Av
DEL

Leserinnlegg
Er det en sammenheng mellom NAV-skandalen, dommene mot norsk barnevern og vedtaket om å rive Y-blokken med Picasso på endeveggen? Ikke nødvendigvis, men det kan være. Og i så fall, er det grunn til å bruke tid og krefter på å reflektere over denne sammenhengen og om nødvendig, ta lærdom av den?

De tre sakene forteller alle noe om vårt lands og dermed vi nordmenns, forhold til omverden, til Europa, vår egen verdensdel.

NAV-skandalen handler som kjent om hvordan vi har forholdt oss, eller ikke forholdt oss, til konsekvensene av EØS-avtalen. At vi tar inn over oss at det er EUs lovverk som går foran vårt eget på, som i dette tilfellet, trygdeområdet. Om det også gjelder andre områder av vår forvaltning, gjenstår å se. Statsminister Erna Solberg har bedt departementene gå igjennom sine ansvarsområder.

Det blir hevdet at det vi nå kjenner som NAV-skandalen, nærmest er et enkelttilfelle. En oversettelsesfeil, blir det sagt, et hendelig uhell som har fått fatale konsekvenser fordi Nav-ansatte, påtalemyndighet, forsvarere, dommere, departementsansatte, politikere ikke har fått med seg hva EØS-avtalen egentlig innebærer. Det har ingenting å gjøre med det norske, vår væremåte, våre holdninger til verden rundt oss. Det at vi er et utenforland.

Det norske barnevernet har de siste månedene og senest nå før jul, blitt filleristet av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Dom etter dom går i mot oss, det er knapt noen spenning om utfallet. Og dommene blir tatt på det største alvor, blir vi forsikret av dem som har ansvaret, faglig og politisk. Gjør de det? Blir dommene tatt på det største alvor? Får de konsekvenser for den praksis, den tenkning, den filosofi som preger dagens norske barnevern? Tar vi det til oss, tar vi selvkritikk og gjør de endringer som er nødvendig for å unngå nye fellende dommer? Jeg er ikke sikker. Jeg er når sant skal sies, sterkt i tvil. Etter det jeg så langt har lest og hørt uttalt om norsk barnevern, sitter jeg igjen med en følelse av at ja, vi tar dommene på alvor - i alle fall til etterretning, men det er vi, det er det norske barnevernet som tar hensyn til barnet. Det er det norske barnevernet som setter barnet først. Så får dommerne i Strasbourg mene hva de vil. Det er vi, det er Norge, som har verdens beste barnevern.

Var jeg stygg nå? Mulig det, men jeg opplever en holdning, og det gjelder mer enn barnevern, som i korthet går ut på at det er vi som vet best, som har kommet lengst, som fører an, som har lite eller ingenting å lære av hva verden rundt oss måtte ha å tilby av kunnskap og erfaring.

Vi har opparbeidet oss en arroganse, en selvfølelse, en tro på det norske som begrenser våre muligheter til å ta del i den tenkning, den utvikling, det samarbeid som pågår og i sterk grad preger vår egen verdensdel. Vi vil stå utenfor, for vi vet bedre enn noen andre, ikke bare hva som tjener oss, nei hva som tjener Europa.

Om det er oljerikdommen, vår unge alder som selvstendig nasjon eller ganske enkelt vår folkesjel, skal være usagt. Men noe er det når vi nå til høylytte nasjonale og ikke minst internasjonale protester fra leg og lærd er i ferd med å rasere ett av den nyere europeiske kulturs mest sjeldne og verdifulle kunstskatter. En kunstskatt som vår hovedstad er alene om, utført av en kunstner som står igjen som en av de største, hvis ikke den største, i forrige århundre.

Men hva bryr vel vi oss om det?

Ja, jeg mener, som man kanskje har forstått, at det er, nei at det kan være, en sammenheng mellom NAV-skandalen, dommene mot barnevernet og den ulykksalige rivningen av Y-blokka. Det er med andre ord ikke enkelttilfeller, det er en tendens, et trekk i vår oppførsel som folk og nasjon som langsomt distanserer oss fra den verdensdel, den kultur og sivilisasjon som vi tilhører og reduserer vår evne til å oppfatte hva vi er en del av - om vi vil eller ikke.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags