Gå til sidens hovedinnhold

Når våkner Gudbrandsdalen?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Debatten rundt Gudbrandsdal slakteri lever og opptar fortsatt mange i dalen. Politikere og kommunedirektører i dalen sitter fortsatt og finregner på om de skal kaste noen kroner på bordet.

Tidligere i høst skrev jeg om det som jeg mener er virkeligheten i Gudbrandsdalen, og som må ligge til grunn for valgene som tas . Mitt utgangspunkt er at det er råvareproduksjon og råvareutnytting som i bunn og grunn er utganspunktet for ringvirkninger og økonomisk vekst. For Gudbrandsdalen vil dette være stein, tre, fisk, vann, og alt det grønne som vokser i bygd og fjell. Det er derfor her lett å se at jordbruk spiller en viktig rolle for Gudbrandsdalen.

Tidligere i høst prøvde jeg å beskrive denne råvarenæringas situasjon i håp om at noen politikere og kommunedirektører skulle våkne. Dengang ei. Jeg må derfor gjenta: 30% av landets jordbruksforetak har negativt driftsresultat. Bønder leter stadig etter nye jobber på jakt etter nok inntekt til å klare og drive videre, eller som en løsning for å komme seg ut av et inntektsnivå lik sosial dumping. Det som skjer i landbruket i dag blir ikke synlig før i neste generasjon, da antall tomme driftsbygninger øker, og de som allerede i dag står tomme begynner å falle ned. Som politikere kan vi takke oss selv, som har ytt rause tilskudd til store fjøssatsinger og kommunale tilskudd til kjøp av mjølkekvoter. Det har redusert antall bruk betraktelig.

Politikere i Gudbrandsdalen har diverse arenaer de møtes på; Gudbrandsdaltinget og diverse regionråd og inkubatorer. Disse sprer penger tynt utover til forskjellige gode tiltak, og er gode indremedisinske arenaer der politikere treffes og klapper hverandre på skuldra. Den store elefanten i rommet ligger død omgitt av vanskelig nasjonalpolitikk og motstridende interesser fra mektige handelshus. Interessen for jordbrukspolitikk i lokalpolitikken er heller ikke påtagende, bortsett fra enkel lokal sandpåstrøing.

Det er nå på høy tid at kommunedirektører og ordførere spesielt våkner, og samles i en front mot sentrale myndigheter og setter skapet på plass. Anledningen har aldri vært mer tydelig enn nå etter 7 år med dagens regjering, som ikke har gjort annet enn å stramme inn på alt som har med distriktspolitikk og kommuneøkonomi å gjøre. Det er på høy tid at politikerne tar grep og samles om det som er dalens viktigste næring. Der knoppskyting og ringvirkninger virkelig kan blomstre, og utgjøre selve grunnlaget vårt. I stedet sitter for mange tvikrokete og studerer egen navle for å se om de kan finne noen kroner og kaste på storkapitalens bord.

Pengene er der. Det er kun snakk om små prioriteringer. Jordbruksbudsjettet som gjelder landets matvareforsyning og beredskap utgjør under 1%. Norge bruker mindre enn EU på landbruk målt i BNP. Norge planlegger samferdselsprosjekt med negativ samfunnsnytte på -22 mrd, nytt nasjonalbibliotek til 7 mrd. Det brukes koronastøtte til store konsern som samtidig gir ut bonuser i mrdklassen.

Landbruket trenger 5-10 mrd i støtte til å ruste opp og trygge arbeidsplasser på små og mellomstorebruk. Vi trenger rettferdig fordeling mellom jordbruket og handelsdynastiene som i fjor har økt omsetningen med 21 mrd. Å få en bonde til å bli værende på gården og ikke søke annet arbeid vil være den beste måten å bevare arbeidsplasser i Gudbrandsdalen på. Vi trenger en samlet kraft fra Gudbrandsdalen som evner å ta vare på dalens grønne gull! Ikke fra en eller to ordførere, men en samlet kraft som merkes.

Ole Asmund Sylte, Ringebu/Fåvang Senterparti