Gå til sidens hovedinnhold

Narsissistenes inntog

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I sak etter sak og på område etter område i samfunnet i dag trer det mer og mer fram mennesker med sterke narsissistiske trekk. I politikk, media, næringsliv og yrkesliv er det ofte jeg, meg, mitt -og se meg. Innen politikken ofres gjerne andres penger og interesser, bare man selv kan få fremstå pyntet og profilert til videre politisk karriere. «Skit I Norge, leve Toten» er blitt til «skit i Toten, leve meg».

Det som før utløste skam, utløser nå ... ingenting. Innen næringslivet gås det ofte over lik for å få tak penger. Folk bygger nettverk med eget ego og nettoutsikter som drivkraft. Mange bruker sine moralske, kollektive og hjertevarme slagord til å pynte seg med for å få innpass, for så å snu seg 180 grader rundt og suge penger ut av det offentlige – dvs. andre – hvis det plutselig skulle gagne dem selv.

Det interne mottoet ser ofte ut til å være: Vi er alle i samme båt, men jeg skal ikke ro. Innen yrkeslivet har mange glemt hovedhensikten bak hvorfor de er ansatt, men velger retning, kraft, holdninger og valør ut fra hva som er «in» akkurat den uka. Å si ifra er skummelt, for da flagger man hvem man er og kan miste anseelse oppover i systemet.

Hvis noe eller noen truer disse posørene og narsissistenes sine retninger eller «verdier», blir de ofte grusomt fornærmet og går til personangrep i sak – for å beskytte eget ego. Det som før ofte stoppet mennesker fra å opptre sterkt usaklig – er nå erstattet av ønske om å vinne, samme hvordan.

Hva er grunnen til at vi blir mer og mer narsissister? Skoleverket har kanskje noe av skylden, med en nedjustert plikt- og ta deg sammen-hverdag, og en oppjustert rettighet- og «alle andre har skylda-holdning». Følelseslivet ser etter hvert ut til å skulle ha fortrinn og definisjonskraft mer enn rasjonalitet, logikk, argumenter og bevis.

Praktisk vett er nedvurdert. Foreldre har kanskje lært opp sine barn i å kreve mer enn å yte. Det er lettvint å skylde på skolen for avkommets manglende oppdragelse. Media er blitt mer og mer ensidig, moralsk innsnevrende, bedrevitende, styrende og dømmende. De hyller uerfarenhet, unghet og blåser opp mange sinn med at «Nå er avgjørende for Alt» – og «Du er så viktig».

Historieløsheten vokser og mange tror at naturlige variasjoner i naturen plutselig er noe unaturlig- og de mener det er fordi du f.eks. kjører bil. «Så mektig er du.» Enkle slagord og tullete innfallsvinkler som vi lo av for et par tiår siden er nå plutselig blitt politiske retninger.

Oljerikdommen er en veldig maktfaktor som tiltrekker seg mennesker med stort ønske om ytre makt. De ser på offentlige penger som noe som på mirakuløst vis bare dukker opp på budsjetter: Ingen vet hvor de kommer fra og de kan brukes uten særlig respekt for noe som helst. Mange er kanskje usikre på seg selv, og overkompenserer med å kutte ut det ene og det andre og ender opp med å sitte og granske og pynte sin egen navlelo – og tror de utfører et stykke viktig arbeide.

Narsissistene er ofte en pest og plage, og i posisjoner er de i stor grad destruktive elementer i et solid samfunn. De har lav selvinnsikt, har liten evne eller vilje til å få det – men er troende til å anklage andre for både det ene og andre som de mangler selv. De har ofte to sett regler. Et smalt for andre og et bredt for seg selv. Det overordnede målet i det de foretar seg, er egen vinning og glans uten særlig dype tanker for andre.

Tidligere ble narsissistene oftere holdt i sjakk av solide sakskrefter og folk med selvinnsikt og tyngde i rett ende. De er mer og mer borte – av frykt og ... feighet.

Samfunnet nå er blitt så moralsk ensrettet at det å hevde at man ikke liker fisk, hater å gå på ski, det finnes faktisk bare to kjønn og at kun biologiske kvinner kan føde -snart utløser nasjonal krise eller mediestorm. Folk knebles i sak etter sak og de politisk korrekte narsissistene får fritt spillerom. Hva skal til for å bryte denne trenden?

Vi må kjempe for viktige verdier på viktige arenaer, og tørre å ytre oss. Media må gjøre jobben sin avsløre det som skal avsløres, og ikke snevre inn og stoppe samfunnsdebatten. Vi må la unge bli kjent med seg selv og tilegne seg praktisk vett og plikt, og la dem oppleve også sorg og tap. Det kan også hjelpe for alle å innse at solen ikke står opp om morgenen for å skinne kun på en selv, at det finnes noe som er viktigere enn egen fasade og markeringsbehov -og at fordekt egoisme i tilsynelatende viktige saker ikke er noe annet enn ren egoisme.

Morten Nordby, Lillehammer