På lederplass 28.12. skriver GD at «den massive hyttebyggingen gjør det helt nødvendig med et helhetlig blikk, både lokalt og nasjonalt. Et finansieringssystem basert mer på antall brukere av tjenestene, enn på antall innbyggere vil være mer rettferdig. I framtida må hytteinnbyggerne og de fastboende sees på mer som ett».

Det handler om å dyrke sameksistens og samskaping og å lage rammeverk for løsning av interessekonflikter - kort sagt å etablere et samfunnssystem som er innrettet mer etter hvordan vi nordmenn bor og lever.

Koronapandemien har gjort hyttelivet enda mer populært, og samtidig økt fokuset på både utfordringer og muligheter rundt dette. Nasjonal hyttepolitikk er i årevis etterspurt fra mange hold, ikke minst fra forskingen, men har likevel i stor grad fått gå under den politiske radaren. Antagelig fordi det kreves et helhetlig samfunnsperspektiv med løsninger som gir konsekvenser for både hyttekommuner og hyttefolkets primærboligkommuner.

Selv om fotavtrykket av Norges 500.000 hytter dekker bare 0,14% av fastlandet vårt, så er det utfordringer på arealbruken. Debatter om ulike kryssende interesser - beitebruk, inngjerding, lyssetting og nedbygging av natur kontra lokal verdiskaping, viser at det trengs politiske løsninger. Det danner seg fort et uheldig bilde av tilhengere av hytteutbygging versus motstandere/skeptikere – selv om hyttefolket og fastboende langt de fleste steder føler seg som ett og i stor grad har felles interesser og løser interessekonflikter med dialog og samvirke. Hyttefolket er jo også «fastboende» - de er det bare på deltid – mange med et stort hjerte for lokalsamfunnet de er en del av!

De fleste av landets hyttekommuner har utfordringer med fraflytting og gjengroing. Distrikts-Norge trenger alle de stimuli og impulser som også deltidsinnbyggerne tilfører og i langt større grad kan tilføre. Både i nyere utredninger fra regjeringsoppnevnte utvalg – Distriktsnæringsutvalgetog Demografiutvalget– nevnes fritidsboligutbygging som en viktig motkraft til sentralisering eller mer presist som moturbanisering.

Man kan spørre seg hvordan distrikts-Norge hadde sett ut uten hyttene? Hvordan hadde næringslivet vært og hvordan hadde det påvirket folketallet? Hvordan hadde privat og offentlig tjenesteproduksjon, samferdsel og kommunikasjonen utviklet seg? Hvordan hadde motsetninger basert på manglende kunnskap og samvirke mellom bygd og by vært?

Likevel; lokalt og regionalt kan vi bli mye bedre på å innrette oss etter den grønne boligstrukturen – fritidsboligene – enn overveiende etter heltidsinnbyggerne. 90.000 hytter har vi i Innlandet og mesteparten i kommuner der vi har utfordringer med brukergrunnlag for både offentlige og private tjenester. Kunne vi innrettet arbeidsukestrukturen i våre tjenester mer etter når brukertallet er størst – altså de dagene der vi nå har «nasjonale fridager»? Kunne ungdommene i fritidsboligene tenke seg å ta videregående skole og utdanning i vår region? Det må gå an for oss innlendinger å selv ta initiativ og tenke nytt? Vi har mange dyktige forskere å lene oss på!

Samtidig er tiden overmoden for at det nasjonalt tas grep for et samfunnssystem der lokalisering, dimensjonering og finansiering av offentlig tjenesteproduksjon og infrastruktur i større grad baseres på brukertall fremfor folketall. Innlandet er landets største hytteregion og vi bør gå foran med tanker, erfaringer og nye idéer til hvordan regionen kan utnytte de muligheter og løse de utfordringer hyttefenomenet gir!

Hanne Alstrup Velure, kommune- og fylkespolitiker og sentralstyremedlem i Høyre, Lesja