Det neste kommunestyret i Lillehammer skal ha 39 representanter, mot dagens 47. Tiltaket skal gjøre det mulig å spare en million kroner, hvert eneste år. Kall det gjerne en dråpe i havet. I en økonomi der millionene ruller ut og inn hver eneste dag, er denne ene millionen for småpenger å regne. Men når kassa er tom, blir alle millioner viktige.

Kommunepolitikere er flinke til å se sine egne godtgjørelser og kompensasjonsordninger med et kritisk blikk. Til tider kan debattene grense både til det banale og det populistiske, men kort oppsummert er det anstendighet og nøkternhet som preger lokalpolitikken.

Et folkestyre må koste penger, og det knapt mulig å ha en bastant oppfatning av hva som er en riktig og akseptabel pris. Det er åpenbart viktig at vi har ordninger som gjør det mulig for alle å stille til valg, samtidig som nøkternhet er viktig for å opprettholde folks respekt for politisk engasjement.

Så til vedtaket i Lillehammer: Det er knapt mulig å forstå Arbeiderpartiets resonnement når det hevdes at færre representanter ikke er en svekkelse av demokratiet. Det holder ikke å peke på at endringen ikke endrer vesentlig på styrkeforholdet mellom partiene. Mizanur Rahaman (SV) har rett når har sier arbeidsbelastningen på representanter fra små partier vil øke. Når økonomisk innsparing er målet, blir det heller ikke mer penger til frikjøp.

Men det er også en annen dimensjon å dvele ved. Dette handler om mer enn styrkeforhold mellom partier. De politiske partiene forvitrer. Ikke alle føler seg representert gjennom partiene. Ved å redusere antall folkevalgte, øker også faren for at interesser faller utenfor. Det kan være ei grend, ei aldersgruppe, eller noe annet. Og hvis færre føler seg representert, er demokratiet svekket. Å gjøre dette til et spørsmål om maktfordeling mellom partier, er navlebeskuende. Vedtaket kan være riktig, men demokratiforståelsen er for snever.