Fra gammelt av har vi brevromanen. Nå har Jostein Gaarder oppdatert sjangeren til e-postroman. Men knapt noen av e-postene i hans nye roman virker realistiske. Plottet er at to tidligere kjærester møtes på et hotell i Fjærland etter 30 års atskillelse. Nettopp her skjedde noe som førte til at de gikk fra hverandre den gangen. Er møtet tilfeldig eller skjebnebestemt? Om det er de to uenige, for hun er en kristen spiritualist mens han er en naturforsker og materialist. De er i alle fall enige om å utveksle e-poster. De har mye å skrive om. For det første har deres gamle kjærlighet aldri sluppet taket, selv om de er gift på hver sin kant. For det andre er det spørsmålet om hva som skjedde for 30 år siden. Dette har de lovet hverandre ikke å snakke om, slik at den avsløringen beleilig kan utsettes til slutten av korrespondansen - og romanen. Men sist, og desidert ikke minst, har de mye å utrede om sine respektive livssyn. Dermed blir «Slottet i Pyreneene» først og fremst en idéroman. Men noen nye innfallsvinkler på spørsmålet om det fins en åndelig virkelighet bak vår kjente, materielle, får vi ikke. Det er filosofilærer Gaarder som presenterer saken pro et contra i side etter side. Så selv om hovedpersonene er utpreget ulike, diskuterer de filosofi på et påfallende likt stilnivå. Nettopp her er det e-postformen virker lite velvalgt. Hvem repeterer hele kapitler av filosofi- og naturhistorien i en personlig e-post? Og når Gaarder lar dem fortelle hverandre ned til minste detalj om felles opplevelser, er det opplagt for å dekke informasjonsbehovet til oss lesere. En troverdig utveksling er det ikke. Et eksempel: En av hovedpersonene sitter på toget og tenker: «Og jeg spør meg selv: Hva er bevissthet? Hva er hukommelse og ettertanke? Hva er å huske eller glemme noe? Hva er det å sitte sånn og tenke på hva det er å tenke? Og fremfor alt: Er bevissthet en kosmisk tilfeldighet?» Dette skal liksom være en naturlig innskytelse, men det er tydelig lærer Gaarder som er kommet til et nytt avsnitt i belæringen sin. Nå fins det sikkert lesere som finner mye å glede seg over i denne romanen. Det er særlig vanskelig å unngå å bli smittet av Gaarders entusiasme for saken. Men det spørs om han ikke har gjort dette bedre før.