Flommen er på retur de fleste steder i Gudbrandsdalen. Sakte og sikkert avdekkes skadene som skal ramme og lamme enkeltpersoner og lokalsamfunn i lang tid. Havarert infrastruktur skal repareres. Dagliglivet skal normaliseres. De fleste av oss har vært bare tilskuere til det som for svært mange ble ei krise.

De fleste er tilbake til normalen straks vegene gjenåpnes og dagligvarehandelen får i gang utkjøringen av vare. For andre handler det om å mobilisere krefter og pågangsmot nok til å arbeide seg ut av alt hva «Hans fra Helvete" har stelt i stand.

«Hans» forsvant langsomt, og kommer aldri tilbake. Men det kommer nytt uvær, og det kan til og med bli verre.

Denne gangen var vi bedre forberedt enn vi var i 2013, 2011 og 1995. Likevel ikke godt nok. Flomsikringer fungerte i varierende grad. Det som ikke var godt nok, kan forsterkes. Samtidig som det må bygges mer, må vi erkjenne at det ikke finnes beskyttelsesmuligheter for alt.

– Aldri har jeg opplevd at veiene er stengt så mange steder i landet på grunn av vann og skred. Dette er sjeldent og ekstremt, sier Oddbjørn Bruland, professor i Vassdragsteknikk ved NTNU, til TV 2. Professoren sier rett ut at Østlandet ikke er dimensjonert for de vannmengder vi har måttet ta imot. Han gir oss en akademisk bekreftelse av noe alle egentlig har sett de siste dagene.

Ikke er vi helt dimensjonert for det i hodene våre heller. Ikke alle er laget for slike kriser. Ikke de som hånflirte av bekymringsmeldingene i sosiale medier da dramatikken var på stigende kurs. Heller ikke de som har kunnet rusle seg igjennom disse dagene i småsko med paraply over hodet, på trygg avstand fra de hardest rammede. Perspektivene blir litt skrudd når alt betraktes på distanse. Derfra ser man rundballer på avveie i Mjøsa og Lågen, og ikke den døgnkontinuerlige innsatsen fra folk som har slitt hver eneste time de siste dagene. Ikke bare for å berge fôr, men for å berge gard, grunn, en nabo og et lokalsamfunn.

De var forberedt på flom. De var forberedt på noe ekstremt, men ikke på at det skulle bli så mye verre enn hva prognosene antydet. Og de vet at rundballer på avveie, grasavling og poteter under vann er kritisk for økonomien.

Les også

Rundballer på avveie: – Ille å bli beskyldt for å være uansvarlig

Se til Svatsum, se hvordan et isolert bygdesamfunn avskåret fra alt var overlatt til seg selv. Se til Bødal, hvordan enkeltpersoner og små fellesskap har møtt brutaliteten i dette, i situasjoner der de fleste av oss roper på kommune eller stat. Se til Skjåk, eller til Sør-Fron. Måtte de slippe å lese sutringa fra folk som også denne uka har kunnet bade beina i temperert vann fra kommunal vannforsyning, som knapt merker noe av det andre har måttet tåle, og som de neste dagene i verste fall må slite småskoa på andre butikkgolv enn de pleier fordi vannet som har herjet dalførene nå har nådd Lillehammer.

Denne krisa handler ikke bare om «Hans», men om nedbør over en lang periode, om jord så mettet at det knapt var plass til mer når ekstreme «Hans» kom. Vann finner alltids nye veger. Elvekanter og bekkerfar vaskes ut, det raser, og problemene oppstår både der de er ventet og der de overrasker. For jordbrukets del om mark så våt at den knapt har vært til å kjøre på, og om en sommer som i sum har vært så ekstremt både tørr og våt at det truer matproduksjonen.

Det er ekstremitetene i dette som kanskje er vanskelig å sense, uten å høre de sterke lydene fra mengder av vann, uten å se flomvann brunfarget av løsmasser ete seg inn over stadig mer land, for til slutt å ha gjort innsjø av hele dalbunnen.

Nå skal vi planlegge for det neste ekstremværet, samtidig som vi rydder opp etter det som har passert. Også det til stemmene fra folk som siste uka har fortalt oss at «det har gått noen regnskurer før også», og som nekter å ta varslene om «våtere og villere» for god fisk.

Hele dalbunnen langs Lågen er utsatt. Det må bygges vern, og "våtere og villere" må hensyntas når det bygges nytt. Kanskje må vi akseptere at noe faktisk er bygget på feil sted. Det må bygges hovedveger som tåler slike hendelser, og annen infrastruktur må tilpasses det ekstreme.

«Hans» har gitt oss noen dyrkjøpte erfaringer. Nå renner det på med løfter fra politikere som vil vise at «vi står sammen i dette» og som sier at «dette vil vi prioritere». Vi takker for all sympati og velvilje. Så ser vi etter hvert hva de er villige til å legge i det, og hva som skal prioriteres ned for at dette skal kunne løftes opp.