Gå til sidens hovedinnhold

Nord-Irland holder pusten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det er uro i Belfast, Nord-Irlands hovedstad. Ungdom ned i 12–13 årsalderen kaster brannbomber mot politiet. Det begynte før påske, roet seg noe da Prins Philip døde, men byens innbyggere frykter med god grunn, nye opptøyer. Det er de såkalte unionistene som skal ha startet urolighetene denne gangen. Unionistene er i hovedsak protestanter som vil at Nord-Irland fortsatt skal være en del av Storbritannia. Nasjonalistene eller republikanerne, er katolikker som vil forenes med Irland.

Det er flere grunner til de opptøyene Belfast har opplevd de siste ukene, men en utløsende faktor er uten tvil Brexit, og hva det har ført til for Nord-Irland. Unionistene er redd og det med rette, at Nord-Irland på sikt vil bli innlemmet i Irland, og at den grønne øya dermed blir én katolsk nasjon. Det skjer ikke i morgen og heller ikke neste år, men med den løsningen, den grensen, i Irskesjøen som de nå har fått, er Nord-Irland «nærmere» Irland enn denne provinsen har vært i sin hundreårige historie.

Det er derfor fullt forståelig at de som er gamle nok til å ha opplevd de uroligheter, den vold, drap og terror som i årtier preget Belfast og deler av Nord-Irland, nå frykter framtiden. Samtidig er det nettopp det som ligger bak dem, som gir håp om at man denne gangen skal unngå borgerkrig-lignende tilstander. Få om noen ønsker en gjentakelse av den bitre og voldelige konflikten som rammet denne befolkningen fra slutten av 1960-årene og fram til den såkalte langfredag-avtalen i 1998. En avtale som førte katolikker og protestanter sammen rundt regjeringsbordet, og som ga ro og tilsynelatende fredelige tilstander. Uten å gå i detalj om mulige årsaker til de siste ukers uroligheter, er bildet langt mer sammensatt og komplisert enn at unionister og nasjonalister er uenig om Nord-Irlands framtidige status. De unge som nå går til angrep på politiet, er for manges vedkommende uten arbeid og utdannelse og lever under svært vanskelige forhold. Dette gjelder så vel katolikker som protestanter, selv om katolikkene har opplevd undertrykkelse, diskriminering og sosial urettferdighet i sterkere grad enn protestantene.

Grensespørsmålet mellom Nord-Irland og Irland eller EU om man vil, var ett av de vanskeligste spørsmålene under forhandlingene mellom Storbritannia og Brussel. En grense i Irskesjøen, som ble løsningen, var lenge utenkelig. Tidligere statsminister Theresa May avviste den som totalt uakseptabel for en britisk regjering. Dagens statsminister, Boris Johnson, ga lenge uttrykk for samme syn, helt til han snudde og endte opp i Irskesjøen. Det britiske tidsskriftet Economist skrev at unionistene hadde blitt bedratt av den britiske statsministeren, men la til at det langt på vei var selvforskyldt. Unionistene støttet Brexit med den tro overbevisning at det ikke kom til å bli noe av. Når det ble noe av, satt de tilbake som en av de store taperne.

Dagens grense har ført til forsinkelser og forviklinger for store deler av den varetransporten som går mellom Storbritannia og EU. Mye av det som tidligere gikk tollfritt over grensen, må i dag fortolles, noe som krever ekstra papirarbeid og kostbar tid. Men det er likevel ikke grunnen til at uroen nå har blusset opp igjen i Belfasts gater. Det er britenes årtier lange unnfallenhet overfor denne delen av den irske øya, som igjen kommer til uttrykk. Håpet nå er at dette begrenser seg til den uro vi har sett så langt, og at Belfasts innbyggere kan beholde sin skjøre tro på bedre tider ...

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer