Gå til sidens hovedinnhold

Norge - på første klasse

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Vennen Ewa i Warsawa får som de andre ikke lov til å gå ut uten munnbind og engangshansker. Hun har sydd vaskbare munnbind til seg og sine nærmeste. Som god katolikk syntes hun det var vanskelig med påske uten kirkegang. Nå skal det bli tillatt å gå i parken, forteller hun, men bare dersom en bor så nær at en ikke trenger bil. Parkeringsplassene er stengt.

Sønnen min i Singapore har hjemmekontor og får ikke ha besøk av andre i leiligheten. Skolene vært stengt i mange uker og barna har digital hjemmeundervisning. Fritidsaktiviteter avlyst. Får ikke leike med bestevenner engang. De kan ta en liten sykkeltur med en av foreldrene, men får ikke sitte ned ute. Maske påbudt for den som går i butikken. Mye smitte blant fremmedarbeidere fra Bangladesh og India (med dårlige boforhold) har ført til oppblomstring i Singapore som opprinnelig lyktes i å ta knekken på viruset.

Yngstesønnen i Spania har også hjemmekontor, sammen med kona. De får bare sjelden gå ut, og bare en om gangen. Men hver kveld klokka 20 er de ute på balkongen og applauderer de spanske helsearbeiderne. Til helga får kanskje spanske unger, som har vært inne i seks uker, være med foreldrene sine ut en liten tur. Til matbutikken eller apoteket?? Sønnen og kona bekymrer seg for svigermor i England; trangbodd, med en lunge. Og hva med bestevennen Nick som bor i Zambia med kone og to småbarn? Og slektningene våre i Libanon?

Min nære venn og mangeårige nabo Ann bor i Sussex og sliter med ettervirkningene av lungekreft. Naturlig nok livredd for virus, men av de heldige som har hage. Hva med naboene fra årene i London, tre søstre fra St.Lucia med mann og flere barn hver, alle med bare et rom pr. familie? England har mye strengere restriksjoner enn Norge, og var alt for sent ute til å innføre noen.

Her på Lillehammer har en venninne fått en studerende sønnesønn hjem fra New York i siste liten, en annen har sønn og barnebarn i California. Hva med Equador? Og flyktningleirene i Bangladesh og Hellas? Vi er alle i samme båt. Nesten. Jeg har forståelse for kommuner med nullsmitte, som helst vil stenge grensene. Eller skulle vi kanskje ha gjort som finnene og stengt av hovedstaden?

I samme båt ja; men vi som bor i Norge med store friarealer og oljefond, seiler stort sett på første klasse. Likevel; dette viruset kjenner ingen grenser, verken i min vesle verden eller i resten. Dette må vi løse sammen. Globalt, som Gunnar Tore Larsen skrev i GD nylig.

Vigdis Wold, Lillehammer