Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Innlegget til Grøndahl, Museth og Grønlien (gd.no den 1. februar) om Verdens våtmarksdag er en viktig påminnelse om naturtap på grunn av dårlig forvaltning og arealplanlegging. Vann er en viktig naturressurs, og vassdragene her hjemme og i verden for øvrig, preges av skadelige inngrep og utnyttelse. Forfatterne relaterer ikke sine budskap til debatten om Lågendeltaet, men jeg vil benytte anledningen til å gjøre det.
Lågendeltaet er et av disse elvedeltaene som er sterkt påvirket av utnyttelse av vannkraftpotensialet i Mjøsa. Disse inngrepene medførte neddemming av det opprinnelige delta- og flommarksområdet. Deltaets arealomfang økte mye, og hydrologiske rytmer og økologiske funksjon ble fundamentalt forandret som følge av alle disse inngrepene. I tillegg er det gjort en rekke ulike skadelige arealdisponeringer i og langs deltaet. Lågendeltaet har derfor gjennomgått alle inngrepstyper som internasjonale fagmiljøet omtaler om ødeleggende for elvedeltaer. Dette står i sterk kontrast til det som Naturvernforbundet, Lågendeltaets Venner og deres meningsfeller i flere innlegg har hevdet, nemlig at deltaet er et intakt økosystem. Sannheten er at det opprinnelige flommarks- og deltaområdet ble forvandlet til et stort og kunstig, men produktivt delta med store økologiske avvik fra det opprinnelige.
Temaet for årets Våtmarksdag er restaurering/gjenoppretting av områder som er negativt påvirket av nettopp slike naturinngrep. Dette er i samsvar med FNs tiår (2021–2030) for restaurering av økosystemer. Og her møter vi det aller største paradokset ved denne debatten: – Ønsker vi at Lågendeltaet skal restaureres tilbake til naturlig tilstand? Dette vil i så fall innebære en enorm reduksjon av deltaets areal, med påfølgende dramatisk redusert produktivitet for fugl, fisk og alle andre naturverdier som har tilpasset seg reguleringen av Mjøsa. Eller hva med det motsatte: – Dersom Mjøsa og Lågendeltaet var upåvirket av vassdragsregulering i dag, så ville vel de fleste vært motstandere av et forslag om å regulere Mjøsas og deltaets vannstand med over 3,5 meter? I et slikt fiktivt scenario ville nok et forslag om å verne de neddemte naturlige flomslettene og deltaområdene som et klassisk naturreservat, bli møtt med liten forståelse. Er det fornuftig at Lågendeltaet har et like strengt vern og likelydende forskrifter som reservater i urørte landskap og vassdrag? Jeg mener at en bred tilnærming til avbøtende tiltak, restaurering og kompensasjon er langt bedre for å styrke deltaets natur enn den prinsipielle og snevre vernekampen.
Vest-alternativet er mer i tråd med budskapet med Våtmarksdagen og FNs tiår for restaurering av økosystemer. Det samme kan ikke sies om Naturvernforbundets kampsak om å oppgradere dagens E6, som går på langs og tvers av reservatets mest sårbare kjerneområder. De har ikke engang fremmet aktuelle restaurerings- eller kompensasjonstiltak.
Ei ny E6-bru kan faktisk utløse muligheter for finansiering og gjennomføring av viktige restaurerings- og kompensasjonstiltak. Restaurering av Gausadeltaet er et godt eksempel fordi det kan gjenskape mer av den opprinnelige naturen, selv om det pr. i dag er to trafikkerte vegbruer, en gårdsveg, ei rundkjøring og gang- og sykkelveger over Gausadeltaet. Dette tiltaket alene vil utvilsomt gi stor økologisk gevinst dersom området blir restaurert og inkludert som en del av Lågendeltaet. Ja, selv om det altså ville medført tre ekstra vegbruer gjennom naturreservatet!
Morten Kraabøl, biolog, Fåberg
