Min datters ungdomsskole ønsker å være en kulturbærer, og det applauderer jeg. Jeg elsker også en god periodefilm med vakre mennesker som gjør kur til hverandre på dansegulvet. Likevel lurer jeg på om skoleballet er modent for historiefaget.

På det siste digitale ukebrevet til 10.-klassingen min, fikk vi melding om når ulike klasser skulle øve pardans, som en forberedelse til skoleballet. I tillegg kom en kjønnet melding til meg som jenteforelder: «Det kan anbefales at jentene øver litt med (nyinnkjøpte?) sko- #gnagsår»

Våren 2010 var jeg nyutdannet lærer på Åretta ungdomsskole, og fikk være flue på veggen da avgangselevene hadde dansetrening før ballet. Fra kanten av scenen i gymsalen fikk jeg min første læreropplevelse av å bli beveget. Få hadde erfaring med selskapsdans, så alle var litt keitete, holdt hender, prøvde og feilet. Det var en blanding av alvor og forventning. Kroppen min, som reagerte med gåsehud og tårer i øynene, fortalte meg at det var vakkert.

Min egen erfaring med ball er langt mindre sofistikert enn den som tilrettelegges for min datter. Vi måtte arrangere selv. Vi kalte det ball, men det var mer et slags diskotek i upraktiske klær. Guttene stilte i konfirmasjonsdressene sine fra året før. Jentene kjøpte, lånte eller sydde lange kjoler. Skoene mine var nyinnkjøpte til ballet, slik ukeplanen til min datter også gir forventning om. Jeg brukte dem en eller to ganger til, før jeg konkluderte med at høye hæler og smale reimer ikke var et egnet redskap for min måte å være kvinne på.

Det skal danses i skolen. Mennesker har kropp, og den er ikke bare transportmiddel for kloke hoder. Dans finnes i alle kulturer, som lek, til underholdning og i ritualer. Kroppsøvingsfaget har kompetansemål som omtaler dans. På ungdomstrinnet skal elevene «utforske egne muligheter til trening, helse og velvære gjennom (blant annet) dans». De skal også «øve på og gjennomføre danseaktiviteter fra ungdomskulturer og andre kulturer».

At elevene i ungdomsskolen skal lære seg tradisjonell selskapsdans, gir mening innenfor disse rammene. Formell samhandling med det motsatte kjønn i pardans har en flere hundre år lang historie i vestlig kultur – forteller Wikipedia meg. Uvørne og mindre formelle variasjoner over selskapsdans finnes også i «ungdomskulturer og andre kulturer» av i dag – er min erfaring. Og det er en fin måte å flørte på. De fleste mennesker jeg har kysset på munnen, har jeg danset med først.

I tillegg til at elevene skal danse, skal de ifølge læreplanen også «reflektere over hvordan ulike framstillinger av kropp i media og samfunnet påvirker bevegelsesaktivitet, kroppsidentitet og selvbilde». Det er her jeg blir nysgjerrig på hvordan selskapsdans rammes inn i undervisningen. Selv har jeg noen spørsmål: Hvorfor trenger vi et arrangement i skolens regi hvor det deles ut kjønnede roller for en hel kveld? Hvordan møtes ungdommer som (kanskje) våger å uttrykke at de ikke finner sin plass i det binære systemet? Hvorfor greier ikke lærerne å la være å formidle forventninger om forbruk og kjønnsstereotypier?

Ball koster. Ryktet går om at det ikke er lov å bruke mer enn 500 kroner på kjole. Ryktet går også om at det overskrides i mangegangeren. Når jentene ifølge ukeplanen er forventet å kjøpe nye sko til ballet også, og arrangementet har inngangspenger på et par hundre kroner, vil dette skolearrangementet kunne bli en dyr affære.

Ja, det stemmer. Jeg var hun mammaen i barnehagen som insisterte på at mine jenter selv måtte få lov til å velge om de skulle ha spiss papphatt med stjerner eller en ring av juletreglitter på hodet da det var luciafeiring. Rolletildeling basert på kjønn er vi ferdige med, tenker jeg. De fleste av oss velger ganske stereotype måter å uttrykke oss på i sosialt samspill. Jeg ser likevel ikke at det er et argument for å snevre inn handlingsrommet for barn og unge, som skal finne sin måte å være menneske i verden på. I hvert fall ikke på skolen.

Kristin Andvik Hoaas, spaltist, Lillehammer