Ga Dæhlie hemmelige superski

I mange år skaffet Jo Holum (t.v.) hemmelige superski til Bjørn Dæhlie. Nå fortsetter han utviklingsarbeidet sammen med sin nye medarbeider Øystein Groven, Dovre.

I mange år skaffet Jo Holum (t.v.) hemmelige superski til Bjørn Dæhlie. Nå fortsetter han utviklingsarbeidet sammen med sin nye medarbeider Øystein Groven, Dovre. Foto:

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Jo Holum på Dombås var den som skaffet Bjørn Dæhlie hemmelige superski år etter år. Holum holdt på hemmeligheten helt til Dæhlie røpet det selv sist helg.

DEL

DOMBÅS: - Offisielt ble mitt navn aldri nevnt. Skiforbundet hadde en annen avtale det ble henvist til. Løperne kom direkte til meg. Fra forbundet fikk jeg aldri noen betaling. Men at jeg fikk være med på utviklingen, og at jeg kunne levere like gode ski til ungdommene i Dovre og Lesja som Dæhlie og de andre topputøverne hadde, betydde mer enn penger, smiler luringen Jo Holum.

Militære forsøk

Det er først i dag han tør fortelle den utrolige historien. Hemmeligheten sprakk i VG lørdag, da skikongen Dæhlie fortalte om «en kar i Norge som drev sportsforretning, og som hadde slipemaskin på bakrommet». Det var Holum!

Men Dæhlies avsløring, er bare halve historien. Holum fortsatte utviklingsarbeidet sammen med amerikanerne. Hans revolusjonerende måte å slipe konkurranseskiene på, ble kjøpt og betalt av Pentagon. Holum var med på topphemmelige militære forsøk fram til hans egen slipemaskin i Amerika tok fyr og brant opp.

Etter den harde arbeidsperioden, var også Holum utbrent. Men i dag satser han på nytt. Med ny medarbeider, og med en ny XO-slip.

Ny slipemaskin

- Alt er basert på de samme teoriene, og den gamle hemmeligheten. Vi vet det virker. Men det er bare så fryktelig arbeidsomt å få det til, sier Holum, «bakrommet» sammen med dovringen Øystein Groven.

De hemmelige blikkene i dag, er nesten som for 20 år siden. På sportsbutikken på Dombås hadde far til Jo Holum en gammel båndsliper. Det ble lagt mye arbeid i å klargjøre nye tur- og langrennski til kundene. Ikke minst var det mye tidkrevende håndarbeid, inntil Jo Holum i 1986 anskaffet seg en helt ny type slipemaskin.

Fra første dag oppnådde Holum i samarbeid med aktive løpere oppsiktsvekkende resultater.

- Fra desember 1989 til og med de olympiske leker i Albertville i 1992 hadde vi udiskutabelt bedre ski enn utlendingene. Ski som på ei femmil kunne bety to minutter raskere løpstid, forteller Bjørn Dæhlie.

Vinnerski i Albertville

Han er juryens favoritt nå som den største utøveren gjennom Skiforbundets 100 år skal kåres. Dæhlie tok sin aller første seier i verdenscupen i desember i 1989. I presentasjonen av ham i VG lørdag, kom historien fram om første gang han gikk på steinslipte ski. Bedriftshemmeligheten Dæhlie og noen få utøvere satt på, revolusjonerte langrennsporten. «Gullegget» fra Dombås, ga Dæhlie troen på at det nyttet å kjempe mot de aller beste. Skikongen endte opp med 46 seirer i verdenscupen.

På Dombås jobbet Jo Holum dag og natt uten å røpe noe som helst.

- Vinnerskiene i Albertville kom fra oss. Jeg satte et lite merke på skiene, og vi gledet oss over bildene i aviser og på tv-skjermen med det lille tusjmerket fra Dombås.

- Var dere mange som hadde kjennskap til dette?

- Alle som arbeidet på butikken. Men det var ingen som sa noe. Det hendte vi kjøpte oss middag på hotellet for å feire de norske seirene.

- Jeg fikk aldri noe penger ut av samarbeidet med de norske medaljevinnerne. Men det var lærerikt og interessant. Det var hyggelig å kunne levere ski i distriktet som hadde nøyaktig samme glid som løperne i OL og World Cup.

Kom aldri fram

- Under OL i Lillehammer, ble jeg oppringt av Bjørn Dæhlie hver ettermiddag. Vi avtalte arbeidet jeg skulle gjøre til neste dag. Skiforbundet var aldri inne i bildet. Det var alltid Dæhlie, og bare han, som ringte. Etter telefonsamtalene, kom norske soldater kjørende med langrennskiene. Straks skiene var lempet inn på «bakrommet», dro soldatene. Bilen skulle ikke stå hos oss. Vi arbeidet til tretiden om nettene. Da kom bilen tilbake for å hente skiene. Jeg hadde flere OL-billetter. Men kom aldri til Lillehammer, forteller Holum.

At andre fikk æren og pengene for steinslipingen, gjorde at han til slutt gikk lei. Koblingen mellom Holum og de norske toppløperne kom aldri fram. Holum arbeidet også for andre nasjoner. I ettertid er han usikker på hvor mye de forskjellige landslagene hadde kjennskap til testresultat, nye forsøk og utviklingsarbeid som hele tiden pågikk. Selv fikk han mest ut av den vitenskapelige forskningen sammen med amerikanerne. Det er dette han nå utnytter i et forsøk på en ny revolusjon for langrennsporten.

Artikkeltags