Kan vi tro på tiggernes historier?

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Denne saken sto på trykk i GD i mai 2011: Lanutza og Maria tigger i Lillehammer og forteller sine historier. Kan vi tro på dem?

DEL

- Det kan du trygt gjøre, sier forsker og sosialantropolog Ada Ingrid Engebrigtsen ved NOVA.

Overraskende lite forskning er gjort på rom-tiggere i Norge. Engebrigtsen, som skrev sin doktorgrad om ulike rom-grupper, skriver nå avsluttende rapport etter et treårig NOVA-prosjekt hvor rom-tiggere er fulgt på gata i Skottland og Norge. Engebrigtsen har bodd i ett år med romanigrupper i landsbyer Romania.

På telefon blir hun nesten oppgitt over spørsmål om tiggingen er ledd i organisert kriminalitet, som vi så ofte har hørt.

- Mediene slår ofte opp slike saker, uten bevis, ofte uten å ha snakket med en eneste rom. Men jeg kan si sikkert at de rom-tiggerne med pappkrus som du ser på gata di, er nesten i alle tilfeller fattige folk fra Romania. De er ikke trafikkerte ofre, de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå. Det eneste «organiserte» er at familier hjemme i Romania spinker ihop penger for å sende familiemedlemmer med buss eller bil til Norge.

Hennes funn at tiggerne ikke er organisert av bakmenn sammenfaller med et forskningsarbeid utført under ledelse av Hildegunn Brattvåg for Kirkens Bymisjon i 2007.

- Men på få sommermåneder i Oslo i 2009 var over 80 prosent av vinningskriminalitet begått av rumenske stastborgere!

- Da snakker vi om helt andre grupper. De er folk du ikke ser, som ikke skiller seg ut, sitter ikke på gata. Tenk sjøl, om du var butikkeier og en kvinne i skitne, lange skjørt kom inn. Du kan ikke begå storstilt tyveri når du ser ut slik. De nasker kanskje småting, ikke mer. Når det gjelder hvorvidt de er slaver for onde bakmenn, så sier det seg sjøl at det ville være umulig. De får så lite i koppene sine at ingen bakmenn ville tjene noe på dette. Og hvordan skulle noen kontrollere enkeltpersoner med tiggerkrus landet rundt? Da måtte man jo ha dem i bånd.

- Om de får så lite, hvorfor er de her da?

Engebrigtsen gir oss sitt regnestykke:

- Om en familie på 20 personer hver tjener 200 kroner dagen på tigging, blir det 4.000 kroner dagen og til sammen og 120.000 kroner i måneden.

- Hvis de betaler 16.000 kroner i reise, 60.000 kroner i losji og 15.000 kroner i mat i måneden, har de ca. 30.000 kroner i overskudd å sende hjem. På tre måneder blir det nesten 150.000 kroner. Det er mye penger i Romania, men da er de altså tyve som deler overskuddet hjemme.

- Jeg fulgte rom-tiggere i Irland da jeg skrev doktorgrad. Ved å kunne sende hjem penger, økte de velstandsnivået hjemme i den forstand at de kunne kjøpe bruktbiler, fikse på husene sine, kanskje bygge på. Men palasser og rikdom blir det ikke.

- Da blir det store spørsmålet, Engebrigtsen: Hvorfor tror vi at de er slaver eller banditter?

- Vel, dette blir mine spekulasjoner, men jeg er litt kynisk og tror det gjør det lett for oss å slippe å forholde oss til dem. Vi vil ha dem vekk. Politikerne ser dette og gjør sitt beste for å sende dem ut av landet, men da må de ha lovverket i ryggen. Da er eneste mulighet å vise til at dette er organisert kriminalitet. Det klarer de svært sjelden.

- Naivt! Å tro at tiggerne ikke er ofre for menneskehandel, er naivt, sier Hanne Sophie Greve, leder Europarådets overvåkingsorgan mot menneskesmugling i Aftenposten.

- Vi vet at menneskehandel foregår i stor stil koblet mot tigging, tyveri eller en blanding av begge delene både i Romania og i nabolandene. Vi vet også at det er svært brutalt, en variant av moderne slavehandel. Vi har informasjon fra Romania om at sigøynere har blitt utsatt for at sterke grupper har tvunget barn og voksne ut på Europas gater, og tvunget dem til å tigge og stjele, sier Greve som oppfordrer nordmenn til ikke å gi tiggerne penger.

Greve sier myndighetene må ta ansvar og undersøke om tiggere og gatemusikanter utnyttes av bakmenn.

I GD-redaksjonen tropper det opp en kar med trekkspill.

- Jeg er fra Moldova. Mitt navn er Tiberiu Dudea. Kjenner du meg igjen? Jeg har vært her på Lillehammer i vinter, også. Det ble tatt bilde av meg i avisa. Jeg vil si takk, jeg fikk mer penger.

- Han finner fram bilder av et vindu og et tak. Og ett bilde av tre barn. Smiler stolt.

- Se, jeg fikk reparert huset mitt. Familien har det bedre nå.

- Å, så bra!

- Nei, sier Tiberiu. Øynene blir mørke.

- Se på bildet, der er mine tre sønner Moses, Abraham og Josef. Abraham har skadet øyet sitt, han stakk seg med kniv. Nå trenger han en operasjon.. Det koster 350 euro. Jeg håper noen kan se i nåde til meg. Jeg er kristen. Ikke hør på kvinnene på gata. De lyver. De er rike hjemme, de har store hus. Jeg vil ikke at de skal utnytte snille mennesker på Lillehammer. Jeg er et ærlig menneske. Sønnen min trenger hjelp, sier Tiberiu.

Han har et navn på en lege, et sykehus. Vi finner lite info, men hva vet vi om nettsider i Moldova?

Slik er Tiberius’ histore.

Lanutza og Maria har sin.

Tror vi på dem?

Tror du?

Artikkeltags