En lysets tjener i livets mørke rom

Når sorgen rammer og livet er som svartest, banker det på døra til diakon Marianne Torp Træthaug.
Publisert

La oss snakke mer sant om livet, var tittelen på et innlegg som nylig ble lest og delt i hopetall fra GD nettutgave. Det triste faktum at mange unge har tatt sitt liv, fikk Marianne Torp Træthaug til å forfatte innlegget:

Når jeg ser meg rundt i samfunnet og i sosiale medier synes jeg vi har mistet balansen. Jeg tror det skapes usanne forventninger til livet når de lyse sommerdagene får så mye mer plass enn de stormfulle og mørke dagene. Jeg ønsker meg et samfunn fylt av flere mennesker med mot til å se hverandre, spørre hverandre, bry oss om hverandre.

I ti år har Marianne Torp Træthaug vært diakon i Gausdal. En diakon (fra latin: tjener) har en selvstendig tjeneste i Den norske kirke og er leder for kirkens omsorgstjeneste.

– Jeg liker denne kirka. Tenk på hva den har vært med på av levd liv, i sorg og glede, siden den ble bygd på 1200-tallet, sier Træthaug. Hun møter oss i Follebu kirke. Her har hun vært med på alt fra babysanggudstjeneste til begravelser.

Marianne er glad i steinbygningen, men området hun er diakon i strekker seg lenger- ut over hele Gausdal.  Diakonens arbeid er mangfoldig og vidstrakt. Marianne har blant annet babysang, er med på konfirmantundervisning og er et av bindeleddene mellom kirke, skole og Gausdal kommune.

– Jeg har blitt veldig glad i Gausdal og de som bor her. Kanskje fordi jeg gjennom jobben min har kommet så nært innpå dem og fått gå sammen med dem i livets største glede og dypeste sorg.

Hun er fra Fredrikstad, men flyttet til Lillehammer for 17 år siden. Hun er gift med en trønder og har to barn på 8 og 11 år. Selv om hun i utgangspunktet er østfolding er nok Marianne gausdøl i hjertet.

Egentlig skulle hun bli profesjonell oboist, men kronisk senebetennelse i begge armene gjorde at hun la musikerkarrieren på hylla og fant en annen retning.

Etter et år på Menighetsfakultetet flyttet hun til Lillehammer og tok bachelor i barnevernspedagogikk på Høgskolen i Lillehammer. Etter å ha jobbet noen år som barnevernspedagog ble hun oppfordret til å søke stilling som diakon i Gausdal og begynte på mastergrad i diakoni ved Diakonhjemmet samtidig som hun begynte i jobben i Gausdal. At hun skulle ende opp som diakon hadde hun aldri sett for seg, men er noe hun er svært takknemlig for.
– Her føler jeg at jeg har funnet min plass i livet. Både hos gausdølene og hos de jeg får kalle mine her på Lillehammer.

– Jeg sitter ikke så mye på kirkekontoret. Kirka og mitt arbeid er der folk er, sier Marianne Torp Træthaug.
En gang i uka har hun kontorplass på Gausdal videregående skole. GD har fått tips om at det av og til nærmest er kø for å snakke med Marianne. For noen av elevene handler det om liv – og død.

Lillehammer og Gausdal har det siste halvåret vært rammet av flere selvmord blant unge mennesker.

– Gausdal og Lillehammer er ikke større enn at svært mange unge vet om og kjenner hverandre. Mange av dem bærer nå på dyp sorg de trenger å snakke om. Heldigvis finnes det mange som er her for å lytte og jeg er heldig som får være en av dem.

– Jeg tror det finnes like mange sorgreaksjoner som det finnes sørgende, og det er så viktig at vi er rause i møte med hverandre. Vi mennesker er så ufattelig mye mer enn det som synes på utsiden og i respekt for dette er det ekstra viktig at vi omslutter hverandre i møte med sorg og kriser i livet.

Og hva svarer en diakon i møte med mennesker som synes livet er en kamp ?
– Det finnes ikke et svar som passer for alle, men jeg kan lytte oppriktig til det som blir sagt. Samtidig tror jeg det er viktig å våge gå sammen med den jeg prater med inn i det som er krevende og mørkt, for sammen å finne en vei videre. Min favorittbetegnelsen på en diakon er å være en håpsbærer.

Jeg tror vi trenger en skare av modige mennesker som, etter å ha kjent hjertet verke i redsel over alt det krevende som rammer oss nå, går ut og snakker sant om livet. Mennesker som ser hverandre. Oppriktig. Mennesker som bryr seg om hverandre. Oppriktig.

Mange av dem som Marianne Træthaug tidligere har hatt i konfirmantundervisning, treffer hun igjen som videregående elever.

Det betyr at hun kjenner mange av elevene og når hun går rundt i gangen kan hun noen ganger få fornemmelse av at enkelte ikke har det så bra.

– Det hender jeg ser det på kroppsspråket. En lut rygg, et blikk som forteller om en verden som burde vært bedre. Da hender det jeg sender en melding på SMS eller Facebook. Hvordan har du det egentlig? Skal vi ta en prat? Jeg får bestandig svar. Noen ganger resulterer det i at det banker på døra, mens andre ganger takker de for at jeg spurte, skriver litt om hvordan de har det uten ønske om å prate mer. Uansett håper jeg de sitter igjen med en opplevelse av å bli sett, og er det noe vi mennesker trenger så er det nettopp det: å bli sett.

– I samtale med ungdommene handler det mye om å normalisere det de opplever, føler og kjenner. Ikke for å bagatellisere det de føler, men for å fortelle dem at de ikke er alene om å ha det slik. Ofte kan jeg spørre om de kjenner og tenker slik og sånn og svaret jeg får gjentar seg: –«Åssen væææt du det?!»

– Jeg beundrer motet til de som våger å ta kontakt, komme inn døra og gi meg tilliten til å få lytte til det de bærer på. Jeg ser at det koster mange av dem mye, men heldigvis erfarer de at det ikke er så skummelt som de trodde. Og det er ingen hemmelig oppskrift. Det viktigste jeg gjør er å gi dem plass og tid der de blir sett og lyttet til. Også blir jeg oppriktig glad i dem alle sammen. Det tror jeg de kjenner.

Godhet, nestekjærlighet, omtanke og sanne samtaler om livet. Samtaler som viser vår neste – ung og gammel – at det naturlige livet rommer alle farger, men ingen skal måtte bære alene når de synes utfordringer de møter blir for tunge. Alle skal kunne kjenne at de kan finne noen å dele med i tillit og trygghet.

Marianne er diakon for alle, men i mastergraden sin spesialiserte hun seg på ungdom, selvmord og sorg.

– Jeg var veldig engasjert i dette temaet under hele studiet, og kompetansen jeg fikk disse årene er jeg svært takknemlig for da vi dessverre har mistet så alt for mange unge i løpet av de årene jeg har vært diakon.

– En sørgende ungdom kom nylig til meg og sa: «Jeg kan og vet så mye. Jeg kan ramse opp hendelser fra verdenshistorien fra før Kristus fødsel, men jeg kan ingen ting om og forstår ikke noe av det som skjer rundt og i meg nå.»

Marianne hjelper med å rydde i det indre kaoset mennesker i krise opplever i sine liv.

– Jeg tror at det vi mennesker trenger er å bli sett og lyttet til, og føle at noen ønsker å forstå oss. At noen tar seg tid til å høre på hvordan det er å være meg akkurat nå.

Det er lov å si til den som sliter; «Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, men jeg vil gjerne gå sammen med deg». Det er ikke så skremmende som vi ofte tror.

Kjære medmennesker. Vær med å vise at livet er mangfoldig og rommer alle farger like naturlig. Vi skal ikke dele alt vårt indre med hele verden, men kanskje våge å være litt mer ærlig i møte med hverandre. Kanskje bytte ut frasen «går det bra» med «hvordan har du det egentlig?»

– Gjennom eget liv har jeg erfart at jeg ser annerledes på det meste fra hva jeg gjorde som tenåring. Tilstander i livet går over. Ting forandrer seg. Noen tap lager vonde sår og noen ganger dukker det opp velsignelser så vakre at man ikke kan gjøre annet enn å takke. Er det noe jeg kunne ønske jeg kunne plantet i hvert eneste hjerte jeg møtte så er det hvor verdifulle og fantastiske de er. Uansett. Og at samme hvor tungt livet kan virke så blir det bedre til slutt, men ingen skal måtte bære alene.

Blir ikke diakon Træthaug sliten av møtet med andres ulykke og problemer?

– Det gir meg så mye mer enn det tar. Vi mennesker er jo ulike og jeg er trives aller best når jeg får jobbe tett på mennesker.

– Tenk så heldig jeg er som får lov å gå sammen med dem så tett på livet. Ofte er det i den dypeste sorg, og samtidig får jeg møte mennesker i den største glede. Å jobbe i kirken og å være diakon rommer hele livet.

I Gausdal synes jeg vi får være i en slik kirke som jeg tror på - en kirke som har rom og plass til alle.

Det finnes så mange nestekjærlige, sanne og varme mennesker, men jeg vet det finnes flere – jeg vil oppfordre dere alle til å agere.

Artikkeltags