Skjønnhetens tyranni

MEDISINSK ETIKER: Professor Bjørn Morten Hofmann og byoriginal Tårnpetter.

MEDISINSK ETIKER: Professor Bjørn Morten Hofmann og byoriginal Tårnpetter. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

- Jeg er ikke nødvendigvis mer etisk enn andre, men en «profesjonell vaktbikkje» som forsøker å finne ut om enkelte grupper kommer dårligere ut enn andre.

DEL

Bjørn Hofmann er professor i medisinsk etikk ved Høgskolen i Gjøvik og Universitetet i Oslo. Nylig fikk han kronikken «Når stygt blir dumt» publisert i Aftenposten; et innspill om utseendediskriminering i dagens visuelle samfunn.

Har du synspunkter eller erfaringer - del dem i kommentarfeltet under artikkelen.

- Som forsker har jeg jobbet med etiske utfordringer ved fedmekirurgi som ett av mange forskningsfelt. Gjennom arbeidet ble jeg klar over hvilke fordommer som finnes i befolkningen og blant helsepersonell: At fedme skyldes manglende vilje, og at skylden legges på den enkelte. Det bekymret meg.

TV flommer over av mer eller mindre ekstreme makeover-programmer. Den som vil kan endre utseende betraktelig. Og den som ikke får det til, er viljesvak. Det legger stein til byrden: For i tillegg til å skamme seg over kroppen, skammer de seg over sin egen utilstrekkelighet. Den overvektige blir en taper som bare har seg selv å takke.

Hofmann er opptatt av hvilket samfunn vi vil ha. Om demokratiet er åpent nok, om alle røster blir hørt, og hvilke føringer som gjør at visse røster ikke blir lyttet til.

- De pene møter velvilje og får flere muligheter, mens de stygge møter mer motstand og får færre muligheter. Det er holdningene våre som gjør at det blir slik. Når de mindre vellykkede får færre muligheter, blir de mindre vellykkede. Det er en selvoppfyllende profeti, forteller professoren.

Kunnskapsteoretisk urettferdighet er et eget forskningsfelt, og undersøker hvordan troverdighet styrkes og svekkes avhengig av faktorer som kjønn, rase og utseende.

- Vi har et grunnleggende rettferdighetsproblem dersom noen blir lyttet mindre til på grunn av slike faktorer. To personer kan si det samme, men bare den ene blir lyttet til. Helt fra antikken har man i den vestlige kulturkrets vært nøye med å skille mellom det som er sant, det som er skjønt og det som er godt. Vi har skilt mellom vitenskap, estetikk og etikk. Men i praksis blandes disse sammen når vi dømmer mennesker ut fra utseende, forteller Hofmann.

Når troverdighet avhenger av utseende, forveksles estetikk og kunnskap. Tilsvarende når noen oppfattes som dyktigere eller bedre mennesker basert på utseende, da blandes estetikk og etikk.

- Dette betyr at de fleste av oss begår alvorlige feilslutninger hver eneste dag, sier professoren.

Ethvert samfunn har til enhver tid sitt skjønnhetsideal.

- I dagens visuelle mediesituasjon blir skjønnhetsidealer forsterket, og øker faren for at flere faller utenfor. Synlighetskulturen er veldig førende, kravene er strengere og færre lever opp til dem. Gjennomsnittsvekten øker, og gapet mellom det vi ønsker å være og det vi kan være øker også.

- Men hvordan gjør utseendediskriminering seg gjeldende?

Hofmann mener det største problemet er arbeidsmarkedet, der personer som avviker fra skjønnhetsidealer har dårligere muligheter enn andre. Han ber oss reflektere over hvor mange personer i ledende stillinger, i resepsjoner, på teater, på TV eller i informasjonsavdelinger som ikke er «pene»:

- Det er få «stygge» kjendiser i Norge. Problemet er at diskriminering av utseende foregår i det skjulte. Ingen sier «du er så stygg at du ikke får jobben», men derimot «det er hard konkurranse og vi har dessverre bestemt oss for en annen kandidat».

Utseendediskriminering er skjult og vanskelig å påvise og derfor ganske så uangripelig. Våre fordommer får derfor formere seg fritt.

- Dette er skjult diskriminering. Som barn sier vi ting rett ut, men på et tidspunkt slutter vi med det. Det er verken hyggelig eller lett å rokke ved fordommene våre. Skummelt å snu verdensbildet. Vi rystes når vi må innse at jorden ikke er flat likevel.

- Hvorfor er vi så redde for det som er annerledes?

- Det bunner i en lytefrykt som ligger i oss alle. Vi ønsker å være så bra som mulig, og de som ikke lever opp til normen utfordrer oss og pirker i vår angst for ikke å være perfekt. Samtidig provoserer det oss ved å utfordre våre normer. Kanskje det er feil ved måten vi tenker på? Vi konfronteres med egen sårbarhet.

Hofmann forteller om foreldre som lar barnet sitt gjennomgå kosmetisk kirurgi for å fjerne de typiske trekkene på Downs syndrom.

- De tror barnet vil få det bedre i møte med omgivelsene. Penere er synonymt med lykkeligere. Det er mulig de har rett, men problemet er at vi forsterker fordommer i stedet for å motarbeide dem.

Et utvalg arbeider med diskriminering med sikte på ny diskrimineringslov. Hofmann mener utvalget diskriminerer, fordi de hevder utseendediskriminering er så vanlig at det ikke kan tas hensyn til i loven.

- Det er bekymringsfullt dersom slik diskriminering er så vanlig. Da har vi et rettferdighetsproblem!

Vi er blitt flinkere til ikke å diskriminere på en rekke områder som hudfarge, etnisitet og religion. Hva så med skjønnhet? Hva skal til for å knuse fordommer om utseende?

Hofmann oppfordrer oss til å reflektere over hva vi tenker i møtet med mennesker:

- Lytter vi likt til alle? Har deres argumenter «samme vekt» uavhengig av hva de veier? Dersom vi blir mer kritiske til egne fordommer kan vi kanskje gjøre livet lettere for mennesker, og få et bedre samfunn.

Artikkeltags