Slik Onkl ser det

Pål Tøien, bedre kjent som rapperen OnklP, er aktuell med platen "Slekta" fra samarbeidsprosjektet OnklP & De Fjerne Slektningene. 
Alle foto: Fredrik Grønningsæter

Pål Tøien, bedre kjent som rapperen OnklP, er aktuell med platen "Slekta" fra samarbeidsprosjektet OnklP & De Fjerne Slektningene. Alle foto: Fredrik Grønningsæter

Artikkelen er over 4 år gammel

Nå er han iallfall tilbake, og sammen med rockemaskinen Oslo Ess er OnklP for første gang faktisk invitert på hagefesten til Universal ... Han hadde gått uansett.

DEL

(Dette er nettugaven av GD lørdagsportrett på OnklP. I beste hiphop-tradisjon kan vi kalle dette for B-siden på nett, med outtakes og passasjer du ikke finner i den strammere redigerte papirversjonen.)

Den siste sigaretten har rømt fra lomma, og Pål Tøien, bedre kjent som rapperen OnklP, er energisk på sporet. Kroppen fyker rundt i KickAss studio ved Torggata i Oslo, og blikket flakker med små glimt av ubehag - selvutlevering er en krevende øvelse. Kjeften derimot, den lever sitt eget liv.

– Du vet hvordan Petter Baarli oppsummerer dagens populærmusikk? «Eg», «Eg», «Eg», det sier alt.

Det er en låt på lufta i Norge nå. En slik catchy en, med klassiske gitarriff. Låta ble først avvist av P3, men etter at koalisjonen OnklP & De Fjerne Slektningene framførte den på en 20-talls konserter, forandret tonen seg. I dag er den nummer to på norsktoppen. Refrenget går såher:

«Sitter her på taket mitt. Sigarett og arralditt (jour. merk. limet araldite). Høy som en satellitt og tenker mens jeg faller, når jeg lander ... da håper jeg jeg lander mykt.»

Pål Tøien lander mykt i sofaen i studioet med rømlingen på plass i kjeften.

– Jeg er på et bra sted nå. Her er det en kreativ greie i veggene, og det bankes ut låter hele tiden.

Blikket hans ankres mens han ser seg rundt i det hjemmekoselige studioet. Litt sånn burgunder rocke-maksimalisme med en dunst av gamle utskeielser. En vovet Scarlett Johansen henger på veggen, som et felles samlingspunkt for pønk, rock og hiphop, og nærmest hvisker «velkommen».

– Jeg elsker å være her. Jeg bor rett borti gata og stikker innom til alle døgnets tider.

Studioet eies av produsent og gitarist Johan Larsson i Oslo Ess. I 2012 bidro Tøien med et vers på låten «Fritt fram» på andreplata deres, og siden – vel de er blitt familie.

– Det var jævlig gøy, men vi kom fra til at jeg kunne ikke være med på alle deres plater, og de kunne ikke bidra på alle mine. Så vi måtte finne på noe.

Det har blitt til samarbeidet OnklP & De Fjerne Slektningene. Debutalbumet «slekta», kom 16. mai og dundret inn på VG-lista, hvor det har lagt siden. Første utgivelse fra studioet KickAss.

Så har OnklP blitt pønkrocker?

– Jeg har i prinsipp ikke blitt det, men jeg prøver å være kreativ hele tiden. Etter jeg ble kjent med de Oslo Ess-gutta, ble jeg introdusert til en ny måte å gjøre musikk på. Dessuten er vi blitt jævlig gode venner.Uansett, skeptikerne har vært mange i begge leirer.

Pønk og rock har alltid gått nervøst til alters med hiphop – og omvendt.

– Min drivkraft har vært å vise alle disse folka hvordan det skal gjøres. Hver dag koser jeg meg over det. Folk som bare kryper til korset og sier: «Hey, dette her er bra!»

En slurk, et lite drag og kanskje en aldri så liten snufs koka ...

Kan godt være det, og hyppig omtalt i mediene, inklusive denne avisen, i en årrekke. «Skandalerapperen» fra Lillehammer står bak en rekke overskrifter med ord som «narkotika», «slagsmål» og «rettssal» i seg. Selv skriver Tøien utleverende i sine egne tekster, som:

«En til i papiret, en til oppi pipa/ En stripe til bare for å matche mine Adidas.»

Kulturredaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet påpekte i en nykter hyllest forleden, som sammenlignet tekstene til OnklP med Joachim Nielsen gatelyrikk: tekstene til OnklP er skrevet med snert, vidd og ironi.

- Han gjorde på en proper måte, det ble jeg glad for.

Dop og Tøien er gammalt nytt. Vil du vite mer kan du google det. Det allmuen derimot ikke vet om OnklP, er at mannen egentlig ikke har særlig peiling på løsemidler – lim, altså.

– Ha, ha, ha. Vet du hva? Det går ikke an å sniffe araldite. Det består av noe tjæreaktige greier som du bare kan tekke tak med. En snekker fortalte det etter å ha hørt «Myk landing» på P3. «Hei, OnklP, sa han. Du har misoppfattet lite grann».

Tøien ler med hele kroppen. Han er vant til å skyte fra hofta. Det er ikke så alvorlig. Sammen med kollega og kamerat, Johnny Engdal Silseth – aka Jaa9, har han gitt kjendis-Norge passet sitt påskrevet.

Duoen ble bøllerapperne i Norge på midten av 2000-tallet. I låta «Kjendisparty», produsert på indieselskapet til Christer Falck, slo de til mot nært sagt alt i den kulørte offentligheten.

– He, he. Vi slo gjennom på billigst mulig vis. Vi bare dissa alle, og vi fikk noen ville oppslag.

"Han var så flink, han Pål", bedyrer en av hans gamle lærere. "Han var så oppmerksom. Fikk med seg så mye. Han kunne bli hva han ville."

– Jaaa, he, he he. Det sier dem alltid. At han var så talentfull, at kunne gjort hva han ville.

Et skjevt smil dannes under Clark Gable-barten, og Tøien slår så ut med armene.

– Haah, og det gjør jeg jo – for f!

Før vi fortsetter må det nevnes at Tøiens kommentarer hadde kledd lydeffekter. Han klipper sin ord med omtanke. «Gangsta»-lingoen flyter uanstrengt av gårde med en ironisk bevissthet som blir poengtert ved skift i stemmeleie og trykk på stavelser. Det er en muntlig flyt som ikke lett lar seg feste til avispapir. Det er en lingo for musikk – for vers.

I en skuff hjemme oss mor på Lillehammer ligger en stabel med mattebøker fra Vargstad vgs., fylt med vers og rim.

- Jeg satt på Vargstad og skrev tekst etter tekst. Jeg kan ikke si det for sikkert, men jeg tror jeg bare fikk lov til slutt. De ga opp.

Tøien kom til Lillehammer fra Asker ved inngangen til sine formative år på midten av 90-tallet. Han hang med gutta på stasjonen. De kalte seg Verbal SNC's. Hans framtidige makker, Silseth (Jaa9), hang med sin gjeng på Suttestad. De kalte seg Ridderne av det norske hus.

– Vi synes de var klovner, og de synes vi var tullinger, men da de fikk pes av polisen på grunn av graffitiproblemer i Lillehammer, fant vi ut at vi måtte stå sammen.

Så politiet i Lillehammer var første inspirasjon til at de to gruppene slo seg sammen til rapkollektivet Dirty Oppland, og etterhvert begynte noe å ta form.

Datidens etablerte rappere, holdt, med få unntak, til i Oslo. Kollektivet var unge, store i kjeften og la seg på en knallhard redneck-estetikk, for å ta luven fra det etablerte hovedstadmiljøet.

– De ville jo kalt oss bønda, så vi bestemte oss for å bli bønda med stor B. He, he, Dirty Oppland, bønda og høygafler, men ingen av oss har drevet noe gårdsbruk.

Etterhvert fant Tøien og Silseth tonen.

– Jeg var ivrigst fra vår side, og han fra deres, og ingen av oss var noen bråkmakere - den gang iallfall. Jaa9 hadde en liten studenthybel i Sliperiveien, og han hadde lært seg hvordan man kunne ta opp rap. Og han hadde en sånn kameramikk med ti centimeter kabel koblet rett i maskinen. Vi måtte ligge på gulvet og rappe. Første demoen ble spilt inn på magen på gulvet.

Duoen la ut en låt på internett som ble fanget opp av de nordnorske rapperne i Tungtvann, som på den tiden opplevde stor suksess.

- Internett var jo den nye stillige greien, og Jaa9 visste hvor man la ut sanger og slikt. Da Tungtvann oppdaget oss, og ville ha oss på en track, da tenkte jeg nå er det oss to.

Duoen Jaa9 & OnklP ble kjent som første norske hiphop-gruppen som brukte internett for å nå ut. De ga ut «Bondegrammatikk- The Mixtape» i 2002.

– Gjennombruddet var «Hvem Faen». Vi sendte en brent CD til NRK, og – boom – så ble den playlista på P3. Så eksploderte det derfra.

Problemet var bare at mange av låtene var tekster skrevet oppå kjente låter fra amerikanske artister, og ingenting var klarert.

– De destruerte alt på CD-produksjonen i Oslo, men Platekompaniet ropte etter mer. Vi putta en advokat på det, slapp unna regningen, og bestilte 3.000 eksemplarer til fra Tsjekkia og bare gunna på.

Derfor er førsteopplaget av «Bondegrammatikk grønt under, mens andreopplaget er blankt – fun fact.

– Dette var ikke sampling engang, det var reint tyveri, sier Tøien og ler hjertelig av minnet.

Etter det har hitene kommet jevnt. Egne låter. Og en Alarmpris i 2005 for albumet «Sjåre Brymæ».

Det har i alt blitt sju plater med duoen Jaa9 & OnklP, og en soloplate. De har hatt skamløse hits, som «Partysvenske», men bak hver litt useriøse låt, har Tøien et par hundre harde rapvers i baklomma, for dem som måtte lure. Han skriver konstant.

- Jeg bare starter et sted, prøver ikke å tenke for mye, men bare formidle en følelse. Det gjør ikke så mye om det går på bekostning av språk og grammatikk.

Tematikken virker som tortur på Tøien, som vrir seg i sofaen: «en følelse? høres det helt dust ut, eller?»

Rapperen er en belest mann, etter eget utsagn fordi bøker er det eneste som får han til å holde kjeft en stund. Favorittene ligger, ikke overraskende, i Beat-generasjonen. Jack Kerouac «On the road», fyllebøtten Bukowski, misantropene Céline og John Fante, og fra vår egen bakhage: Knut Hamsun.

- De la ingenting i mellom. Jeg prøver ikke å sammenligne meg med dem. Men de har et rett fram språk, og det er pent, påpeker Tøien.

- Det var en periode rundt soloplata at jeg identifiserte meg skikkelig med de gutta. Satt på Sagene i mørket og bare skulte. Var skikkelig beat et sekund der, før jeg fant ut at alle Westerdals-studentene gjorde det samme. Da slutta jeg. Det går ikke.

Leselysten ble tent som guttunge. Den fanatisk bilinteresserte Tøien gjorde en hestehandel med faren.

- Jeg fikk en deal med fattern om at for hver bok jeg leste skulle jeg få et bilblad av ham. Så jeg naila bøker over en lav sko for å få meg noen bilblader. Tok hele Ingvar Ambjørnsen sin katalog med en gang. Det bare klikka for meg.

Og hva med bilinteressen?

- He, he, he,. Jeg hakke lappen engang, men jeg har begynt å samle på lekebiler. Egentlig samler jeg på sko, men i min økonomiske situasjon har jeg funnet ut at det er billigere å samle på lekebiler enn Air Jordans.

- Skråblikket fra undersiden er noe av det mest verdifulle vi har, påpekte Dagbladets Ramnefjell i sin hyllest til OnklP.

Tøien vet litt om undersiden. Da han gikk konkurs for andre gang i år, samme uken som han fylte tretti, ble summen omtalt på kronen i VG – 863.376 kroner. Den slags presisjon blir ikke alle til dels.

– Ja, konkurs to ganger – and counting, fleiper Tøien.

Rapperen har noen opp- og nedturer. Soloplaten "Det kunne vært deg" fra 2005 er preget av en mer selvutleverende og dyster Tøien enn tidligere.

– Første gangen jeg ble slått konkurs ga jeg opp. Da var livet mitt over. Så kom jeg tilbake i rytmen igjen og dro meg selv opp. Og akkurat da jeg var ute av hølet slo de til igjen – dobbelt så hardt. Men denne gangen tar jeg det annerledes. Nå skal jeg vise dem hvor kjapt jeg skal fikse den greia.

Et comeback kan være tingen? Ifølge Tøien har mediene meldt at han har gjort comeback iallfall to ganger.

- Jeg har aldri slutta. "Partysvenske" tror jeg nesten kom på tredje comebacket, eller noe. Er det mulig for meg å reise rundt å moro meg, og tjene penger på det jeg synes er gøy, vil jeg gjøre det til de drar meg ut av pianobaren.

Tøien tar et refleksivt øyeblikk, før han gliser:

– Jeg følte jeg ble bumpa opp i sånn derre kjendisranking etter siste konkursen. Nå er jeg oppe der. Alt har snudd. Tilbudene jeg får nå er voksne - voksne penger, man.

Som nevnt ser kjeften til OnklP ut til å leve sitt eget liv, men med en slags autokontroll for drittslenging. Ikke én eneste gang i samtalen snakker Tøien negativt om noen – med hederlig unntak for «polisen», staten og studenter fra Westerdals.

Ta Christer Falck:

– Christer forteller noen ganger historier som ikke jeg husker. Blant annet påstår han at jeg ikke møter opp i møter. Hvilket er bare bullshit, he, he. Christer er gærn og kynisk, og vi har krangla litt, men jeg har ikke et vondt ord å si om han. Han bøffa oss ikke for en krone, snarere tvert om. Han er en kjempemann.

Eller ta Steven van Zandt:

– Little Steven, ass, han er my man. Han er den eneste jeg vet om som har stilt ferdig sminka til et radiointervju. Han stilte opp i Jaa9 og meg sitt radioprogram på P3. Nei da, Steven, eller Silvio som jeg kaller ham, er kul. Han er funny amerikaner, vettu, men han rocker med oss. Han kom på releasepartyet vårt og hang ut hele kvelden, og vi har flere låter med i «Lilyhammer».

Og slik fortsetter Tøien å dele ut hederlig omtale. Fra gullgutta i Dirty Oppland – «verdens beste folk» – til venner som «Bøbben & Yogi» i det kalde nord. Og Billy. Og, ikke minst, Felix.

– Billy, ååhh herregud Billy. Tenk han spilte i Mayhem, ha, ha, ha. Snilleste mannen. Billy er fair, han. Vi lærte mye musikk på Felix. Der fikk vi komme som kids og drikke kaffe og høre på musikk. På jukeboksen i hjørnet snappet jeg opp mye pønk jeg får bruk for nå. Det er en legendarisk sjappe.

Som sagt: Uten pause, det bare glir.

– Jaa9 og meg er i vinden, «slekta» er i vinden. Vi utvider, og det er bare gleden. Du kan høre det i alt vi spiller. Nå er det faen meg gøy igjen.

OnklP er i skuddet og lover å komme til en scene nær deg. Han er også i gang med ny plate med Jaa9. Ballkortet begynner å fylle seg opp. Om noen dager er det hagefest hos Universal, og han er for en gangs skyld invitert.

– Trur du vi gleder oss eller? Før prøvde jeg å snike meg inn, men ble kasta ut. Nå er vi signa hos dem og går først i køen. Hah!

Hele Norge vil ha en bit av OnklP igjen; intervjuer, hyllester og anløp til moralsk debatt. I mellomtiden, landet over, nynner unge mennesker i sommervarmen:

«Sitter her på taket mitt. Sigarett og arralditt. Høy som en satellitt og tenker mens jeg faller, når jeg lander ... jeg håper at jeg lander trygt. Når jeg lander ... da håper jeg jeg lander mykt.»

Artikkeltags