Nyliberalisme, hva er det?

All forskning viser at Norge de siste tiårene er overrislet av nyliberalistisk ideologi. Det ser ut som Solbergregjeringen, det vil si nyliberalistiske politikere, har brutt ned gode norske sosialdemokratiske likhetsverdier, planøkonomi og statlig markedsstyring, skriver Noralv Veggeland.

All forskning viser at Norge de siste tiårene er overrislet av nyliberalistisk ideologi. Det ser ut som Solbergregjeringen, det vil si nyliberalistiske politikere, har brutt ned gode norske sosialdemokratiske likhetsverdier, planøkonomi og statlig markedsstyring, skriver Noralv Veggeland.

Av
DEL

debatt

Ingen i Norge står opp om morgenen og sier «jeg er nyliberalist». Men all forskning viser at Norge de siste tiårene er overrislet av nyliberalistisk ideologi. Det ser ut som Solbergregjeringen, det vil si nyliberalistiske politikere, har brutt ned gode norske sosialdemokratiske likhetsverdier, planøkonomi og statlig markedsstyring. De har skapt et samfunn der det er større forskjell på fattig og rik, mens de har skapt konkurranse på alle samfunnsområder, grådighet og fri markedsstyring.

Men hva egentlig nyliberalisme?

Nyliberalisme eller nyklassisk liberalisme er en betegnelse for en rehabilitering av klassisk liberalisme fra 17–18 hundretallet med navn som Adam Smith, og David Ricardo i nyere tid. Den anvendes ikke lenger bare i privat sektor, men også i offentlig sektor gjennom reformer av mange slag som påtvinges oss.

Slik den økonomiske liberalismen førte til store sosiale forskjeller i 1800-tallets England, så gjør også nyliberalismen det. I praktisk politikk blir nyliberalismen framfor alt assosiert med statslederne Margaret Thatcher og Ronald Reagan, selv om de begge kalte seg konservative. Blant de fremste teoretikerne og akademikerne som ofte blir omtalt som grunnleggere, som «nyliberalister», er Milton Friedman, Friedrich August von Hayek, Ludwig von Mises, som hyllet det frie markedet og demoniserte staten i sine teorier.

Av forskjellige grunner argumenterte Milton Friedman, Friedrich Hayek og Ludwig von Mises for at staten bør begrense direkte involvering i økonomien til et minimum, uansett hvor edle motivene er. Hayek sammenlignet staten med mennesket. Så lenge man spiser, er det vel og bra. Men når resultatene av overspisingen gir seg til kjenne, vil man angre.

Tilsvarende, mener Hayek, vil staten med økonomiske inngrep kunne gi kortsiktige resultater med henblikk både på produktivitet, velferd og sysselsetting, men i det lange løp vil det gjøre alt verre. Dette framgår spesielt i hans verk The Road to Serfdom, hvor statlig innblanding kan føre til trelldom. Den nye høyreradikalismen slik vi blant annet finne den i Frp er en ytterliggående utgave av denne tankegangen.

Statens oppgave bør, i henhold til nyliberalistisk teori, være begrenset til å sikre konkurransen, både gjennom lovverk og reguleringer. EU er bygget opp for å realisere nyliberalismens grunnleggende prinsipp. Det etterstrebes størst mulige markeder, og derfor bør grenser bygges ned. Til sist legges det også mer ansvar hos individet, som ved siden av ideologien om valgfrihet ofte innebærer økt bruk av egenandeler og gebyrer.

På tross av at nyliberalistiske prinsipper ligger til grunn for mye av den økonomiske politikken i Norge og i vesten i dag, selv i de mest framskredne nyliberalistiske landene som Storbritannia og USA, er nyliberalismen under sterk kritikk.

Nyliberalismen har de senere årene møtt økende kritikk. Bakgrunnen for kritikken er at nyliberalistisk politikk ikke har vist seg å være en politikk som skaper økonomisk stabilitet, med finanskrisen på 2007/8 tallet.

En annen kritikk er rettet mot at forskjellene mellom fattige og rike samtidig har økt kraftig, og at fattigdommen, selv i den rike delen av verden, er i ferd med å bli et problem knyttet til klimakrisen. De demokratiske følgene av stor markedsmakt og kapitalmakt er et annet problem som trekkes fram.

Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags