Gå til sidens hovedinnhold

Nytt slakteri - et tveegget sverd

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

De aller fleste, inkludert undertegnede, ble fortvilet, forbanna og hevnlysten da styret i Nortura besluttet å legge ned Otta-anlegget. Spørsmålet som hang igjen var: «Hvorfor?»

Jeg skal ikke prøve å forsvare avgjørelsen, men forstå den. Da må en starte med hvorfor landbrukssamvirket ble dannet, i likhet med mange andre organisasjoner (les LO).

Store deler av melkeproduksjonen i dalen var på sommerbeite i fjellet. Av melka ble det ystet ost og kinnet smør. Deler av osten og smøret ble solgt til den lokale kjøpmannen, som hadde makt til å betale det han følte for.

Samvirket ble så smått dannet i form av små lokale ysteri/meieri, og bøndene fikk nå et bedre «kort på hånda» til å forhandle pris, samtidig som effektiviteten økte. Det samme skjedde på kjøttsiden.

Hva har skjedd siden? Den lokale kjøpmannen er nå blitt tre store matvaregiganter som tar hånd om nesten hele varehandelen. For så å demme opp for denne ujevne maktbalansen, ble lokale slakteri og meieri slått sammen til dagens Tine og Nortura.

Dagens situasjon er at vi nå i tillegg har store private aktører og en økende import. Private aktører og økende import er «god musikk» i ørene på kjedegigantene.

De private er i likhet med samvirket avhengige av å få sine varer i butikkhyllene. På denne måten kan kjedene presse pris fra leverandørene, og i tillegg få varene merket som egne merkevarer (EMV). Kiwi selger visstnok kjøttdeig kun som egen merkevare.

Taktikken er at disse varene skal overta butikkhyllene, og så selges med bedre fortjeneste.

Det høres flott ut med nye arbeidsplasser og lokal foredling, men den dagen samvirket blir borte eller betydelig svekket, styrer kjedene alt fra «jord til bord».

Dette er ikke en kamp mellom bønder og andre arbeidsplasser. Men, dersom landbruket blir ytterligere presset går dette i sin tur utover hele Distrikts-Norge i form av nedlagte bruk og fraflytting.

Når Tine har et godt år, blir en stor del av overskuddet tilbakeført til produsentene. Dette må også det private Q-meieriet gjøre, for å beholde sine produsenter. Dersom vi ikke hadde hatt landbrukssamvirket, ville dette overskuddet i stedet blitt utbetalt som utbytte til noen få store aksjonærer.

Det samme er gjeldende i slakterisektoren. Når de private aktørene har for mye kjøtt og melk, må landbrukssamvirket ta hånd om dette. De fleste husker det store sau-lageret Nortura måtte hanskes med.

Et svekket landbrukssamvirke vil ikke kunne opprettholde reguleringsplikten. Hvem vil da hente to sauer til slakt langt inni Murudalen?

Det er ikke vanskelig å forstå Ola Svaet sin tankegang, men en må spørre seg om han har fått med seg markedsutviklingen.

Landbrukssamvirket er tross alt en profesjonell aktør, som skal oppnå en levelig pris for leverandørene sine slakt. En kan ikke forlange at de skal fremstå som en vernet bedrift for å bevare arbeidsplasser, når det fører til at de «graver sin egen grav».

Som et stikk til lokale politikere, må en spørre seg hvorfor Giax-bedrifter ble lagt ned? De som jobbet der, hadde tross alt minimalt med andre jobbtilbud.

Dersom det blir etablert et nytt slakteri på Otta, må Nortura redusere sin bemanning tilsvarende. Men det er selvsagt ikke vårt problem? Vi får bare håpe at det ikke går utover de nye arbeidsplassene som Nortura etablerer på Otta.

Et annet spørsmål er om de tidligere ansatte på Otta, som nå har fått seg nye jobber, vil tilbake til dette beinharde yrke? Dersom ikke, hvor vil da rekrutteringa komme fra?

Er det riktig at kommuner, som i tillegg til store framtidige investeringer og har så svak økonomi at de må kutte i sine primæroppgaver, skal bruke midler på slike risikoprosjekt?

Ola Rosten, Sel, tidligere melk-/kjøttleverandør