Og så ble jeg en salderingspost

SALDERES: Jeg sitter igjen med følelsen av å være saldert bort. Ville det ha skjedd om jeg var en kreftpasient, spør Arne Danielsen fra Gjøvik.  Han støtter demonstrasjonene for å ta vare på Granheim. På bildet viser Roger Skjelmoen og Willy Hansen en fane til støtte for Granheim Lungesykehus.

SALDERES: Jeg sitter igjen med følelsen av å være saldert bort. Ville det ha skjedd om jeg var en kreftpasient, spør Arne Danielsen fra Gjøvik. Han støtter demonstrasjonene for å ta vare på Granheim. På bildet viser Roger Skjelmoen og Willy Hansen en fane til støtte for Granheim Lungesykehus. Foto:

Av
DEL

Leserinnlegg
I godt voksen alder kan jeg se tilbake på et temmelig innholdsrikt og interessant liv. Har hatt en spennende jobb. Har reist, opplevd og erfart mye. Og som alle andre har også jeg hatt mine ned- og oppturer. Mest det siste. Heldigvis!

Da jeg hadde passert femti, ble jeg imidlertid stadig mer tungpustet, og endte med diagnosen lungeemfysem, en medfødt sykdom. Jeg som hadde hatt glede av helst å dra ifra kompisene på våre mange og lange turer i skog og fjell, ble nå etter hvert ei sinke. Med årene har den fysiske kapasiteten stadig blitt mindre. Det er for så vidt greit, for livet kan også være slik. Det er en del av det å være menneske.

Men så har det skjedd noe som oppleves som mildt sagt spesielt. Av alt jeg har erfart gjennom livet, er det å bli saldert bort noe av det mest spesielle.

For mange lungepasienter har Granheim Lungesykehus i Follebu i en årrekke vært en uvurderlig berikelse – også for meg. Her er ‘uvurderlig’ ingen overdrivelse.

For en del lungepasienter utvikler sykdommen seg ubønnhørlig. Den friske delen av lungene krymper stadig. Men, som nevnt, slikt er til å leve med, selv om levetiden for noen nok vil bli kortere.

Kols er en samlebetegnelse for noen varianter av lungelidelser. Men i det daglige, og blant en del forbindes kols med storrøykere – som har seg selv å takke. Slik reduseres kols til en lavstatusdiagnose. Lungesykdommer er hos mange uforskyldt og rammer slik sett like urettferdig som andre sykdommer. Når det gjelder kols, kan det også være arbeidsrelatert. Slik er denne lidelsen også sliternes sykdom.

Derfor kan det være greit å trekke pusten – for å bruke en aktuell terminologi. Livsstilssykdommer er så mangt; blant annet inaktivitet, kosthold, for mye alkohol, stress og altså røyking er definert slik. Mange er utsatt. Eksempler på livsstilssykdommer er hjerteinfarkt og angina, hjerneslag, høyt blodtrykk, visse typer kreft, diabetes, benskjørhet, depresjon, medikamentmisbruk, overvekt, artrose, hiv/aids – og lungesykdommer. Og dermed er kols-pasienter i «godt selskap».

På Granheim behandles det en rekke lungesykdommer. Astma, som kan ha ulike årsaker, samt restriktive lungesykdommer som f.eks. lungefibrose (som bl.a. kronprinsessen er rammet av). Ikke minst utredes pasienter med respirasjonssvikt der oksygenmetningen er redusert både under aktivitet, i hvile eller begge deler. Videre er det tilbud om søvnregistreringer, og det startes behandling av ventilasjonsstøtte av ulike slag.

Granheim er et sjeldent, og langt på veg unikt kompetansemiljø. Det er et av landets få spesialsykehus for lungesykdommer. Som nevnt er det svært få som kommer dit for å bli friske. Men like viktig er å få medisinsk og praktisk hjelp og å lære å takle sykdommen som de fleste må leve med livet ut.

Lungepasienter har gode og dårlige dager. Noen kan slite med å stå opp av sengen, andre kan streve med å få på seg skoene – og enkelte må ha tilførsel av oksygen for å fungere. Andre har det langt lettere – enn så lenge. Noen er fortsatt i jobb dersom den ikke krever fysisk utholdenhet. De kan rusle rundt i nabolaget og fungerer greit sosialt. De uinnvidde vil trolig ikke tenke over at vedkommende egentlig har en alvorlig sykdom. Men dette er når det er tidlig i forløpet. Vi er alle på veg mot det inaktive, strevsomme og lavtfungerende. Mange sliter med depresjoner.

Lungepasienter har typisk svært sjelden oppturer og lyspunkter i fht sykdommen. Å komme til Granheim er derfor saliggjørende. Sykehuset har en høy og spesialisert kompetanse og gir svært god medisinsk, fysisk, psykisk, praktisk og metal oppfølging. Vi reiser hjem med en opplevelse av både å ha blitt tatt på alvor og blitt godt ivaretatt. Og ikke minst reiser vi hjem med mye kunnskap og motivasjon. Dette handler om alt fra kontroll og justering av medisiner, bedre praktisk tilrettelegging hjemme, riktige fysiske øvelser, en solid porsjon treningsmotivasjon og en mental styrke som vi ikke visste at vi hadde.

Dette letter hverdagen både for pasienten og for familien, og det det gir mulighet for noe bedre funksjonsevne. Alt samles i det magiske begrepet – bedret livskvalitet.

For samfunnet har dette en solid oppside. Pasientene greier seg bedre uten hjelpemidler og annen fysisk hjelp og medisinsk oppfølging. Og flere kan stå lenger i jobb. Et annet perspektiv er at samfunnet slik også oppfyller sin plikt til å yte best mulig helsehjelp til alle grupper i befolkningen.

Granheim fungerer altså svært godt. Lang erfaring, solid kompetanse, dyktig og engasjert stab, som vet hva dette handler om, og som kan jobben sin fullt ut – og en beliggenhet og omgivelser som er som skapt for formålet. Landlige og rolig, frisk og god luft og gode mulighet for å gå turer i nærområdet, som er den viktigste treningsformen for mange lungepasienter.

Ja, bygningene er av eldre dato, bl.a. med felles dusj og toalett ute i gangen. Men det er helt greit. Det som teller er helheten og kvaliteten på oppholdet. På den annen side er det en moderne treningssal og et flott og tilrettelagt svømmebasseng.

Selv har jeg bodd på noen av de fineste hotellene rundt om i verden. Et hotell er et hotell – og intet annet. På Granheim har jeg hatt ei god seng, gode måltider og mye engasjert og kompetent oppfølging og ivaretakelse. Her kommer Grosvenor House i London og Hôtel Hermitage i Monaco til kort. Jeg ville på ingen måte byttet. Om jeg måtte velge.

Sykehuset Innlandet har besluttet å legge ned Granheim. Sentralisering og omstrukturering er vanskelig og krevende. I de fleste tilfeller handler det om økonomi og produktivitet. Det er samfunnets og politikernes ansvar å forvalte ressursene på best mulig måte. Andre ganger handler det om kvaliteten på tjenestene. Å samlokalisere for eksempel vegstasjoner kan kanskje være fornuftig. Med dagens teknologi og organisering vil det trolig ikke gå ut over tjenestetilbudet. Kanskje tvert imot?

Når det gjelder helsetjenester, så er avvegingen mellom kost-nytte vanskeligere. På den ene siden dreier det seg om mennesker – ofte i en sårbar situasjon. Brukerperspektivet er vedtatt som en viktig retningsgiver. Men på den annen side er helse- og velferdstjenestene den største posten i de offentlige budsjettene.

Lokalisering, spesielt av helsetjenester handler også mye om følelser. Av og til eller ofte må imidlertid besluttende myndigheter overstyre følelseselementet. Uten dette ville utviklingen stoppe helt opp, og de samfunnsøkonomiske konsekvensene ville bli ødeleggende.

Kapasiteten på Granheim er i dag 25 døgnpasienter – i tillegg til poliklinisk behandling. Ventelistene er lange. På Lillehammer, dit det er planlagt at Granheims virksomheter skal flytte, planlegges det langt færre døgnplasser og en større og forutsetningsvis kompenserende poliklinisk kapasitet. Dette baseres på at mye av behandlingen skal skje lokalt i kommunene. Lungebehandling er en spesialhelsetjeneste som krever egen kompetanse og ressurser. I de større kommunene rundt Mjøsa vil det kanskje kunne være mulig å oppfylle nødvendige krav, men i Vang, Etnedal, Tolga og på Eidskog, og i en rekke andre kommuner, er dette langt mer usikkert – hvis overhode mulig?

For meg som pasient, er det svært vanskelig eller umulig å se for meg at en poliklinisk visitt eller et korttidsopphold i en avdeling, stuet bort i krok på et alle rede overfylt og travelt sykehus i de brattere bakkene oppe i lia på Lillehammer, i det hele tatt kan være et relevant alternativ. Apropos bratte bakker – og Lillehammer. Dette er for de fleste lungepasienter som en olympisk øvelse. Den som greier å gå tjue meter oppover en bratt bakke uten å få pustebesvær er i en tidlig fase i en flerårig sykdomforløp. Å gå turer ute i frisk luft i et «snilt» terreng er en viktig treningsform for de av oss som dessverre har mistet evnen til normale fysiske prestasjoner.

Beslutningen om flytting kan umulig begrunnes faglig og medisinsk – mest sannsynlig tvert imot. Og skulle det være slik, sitter jeg og mine mange medpasienter igjen med følelsen av å være saldert bort.

Til slutt drister jeg meg til å begå helligbrøde. Det er naturligvis ikke riktig å sette pasientgrupper opp mot hverandre. Men for å billedliggjøre, er det fristende å spørre: Ville det vært aktuelt å flytte Granheim, bygge ned et velfungerende fagmiljø, redusere pasientantallet og det medisinske tilbudt ved å flytte disse til et mindre egnet sted, dersom Granheim hadde vært et like velfungerende kreftsykehus?

Av og til må man kunne tillate seg å spørre.

Arne Danielsen, Gjøvik

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags