Virksomhetslederen med ansvar for barnevernet i fire kommuner i norddalen, er bekymret. Kristin Kalbakk roper varsku til kommunestyrene Lom, Skjåk, Sel og Vågå. Tjenesten er presset, og det har den ifølge Kalbakk vært i flere år.

Kalbakk beskriver de fire kommunenes tilbud som et effektivt og billig barnevern, hvis en ser utelukkende på antall saker som er behandlet og økonomien ved kontoret. Men hun er bekymret for kvaliteten. Det bør også politikerne i regionen være, både i vertskommunen Sel og i Ottadalskommunene.

Offentlig statistikk forteller at en saksbehandler i barnevernet på Otta i snitt behandler 26,6 saker i året, mens tilsvarende tall på landsbasis er 17,5. Ulike saker krever ulik innsats, og statistikken gir således ikke noe eksakt bilde, men indikerer likevel at barnevernet er i en ressurskrise.

Selvsagt skal samfunnet stille opp for de minste. Selvsagt skal fellesskapet møte barn i krise på kompetent vis. Samtidig kan vi ikke bare øke barnevernets andel av range kommunebudsjetter uten å snakke om årsaker.

Vi kan likevel ikke bare peke på politikerne som hver eneste høst går inn i en budsjettbehandling der tilsvarende ressursknapphet dokumenteres på nær sagt alle tjenesteområder.

Selvsagt skal samfunnet stille opp for de minste

Virksomhetslederen på Otta legger ikke skjul på at mye handler om foreldreproblematikk og samlivskonflikter, om konfliktsaker med foreldre som er så opptatt av seg selv og konflikten at de glemmer at det rammer barna, og om foreldre som ikke følger med, og som ikke er godt nok «påkoblet» ungene sine.

I debatten om barnevernstjenester og ressursknapphet må mødre og fedre tåle at vi også snakker om årsaker, og om at også foreldre plikter sette barnas interesser foran sine egne.