Gå til sidens hovedinnhold

Om 20 år er det verken hender eller penger nok ...

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva betyr det for folk under Lomseggen at det i 2040 bare er tre innbyggere i yrkesaktiv alder per innbygger over 80 år? I 2020 var det ni yrkesaktive per eldre innbygger i kommunen. Om 20 år er altså Lom nede på en tredjedel av dette.

Hva får det å si for kommuneøkonomien og finansieringen av lokal velferd når antall yrkesaktive faller, samtidig som flere av oss har behov for kommunens omsorg? Hvis det ikke gjøres endringer i inntektssystemet, blir økonomien i dette knapt håndterlig.

Det er med Lom som med distriktskommuner flest. Statsforvalteren i Innlandet har gjort opp status for alle kommuner i fylket. Det som ventes å skje i Lom, skjer praktisk talt i hele Innlandet.

Færre i yrkesaktiv alder fører ikke bare til reduserte inntekter for kommunene. Arbeidsintensive pleie- og omsorgstjenester sliter allerede i dag med rekruttering av arbeidskraft, og færre innbyggere i yrkesaktiv alder fører til at kampen om arbeidskrafta hardner til.

Lite tyder på at vi blir særlig mye flinkere til å hindre at folk støtes ut av arbeidslivet, og blant de unge er det rekordmange som altfor tidlig blir parkert i uførestatistikken. Ett av flere svar på arbeidskraftsbehovet i kommunene, er å bidra til at hender som ellers blir liggende ubrukte i fanget, kommer i virksomhet.

Et annet er å gjøre kommunen attraktiv for innvandret arbeidskraft. Innlandet fylkeskommune har arrangert idéverksted for bedre integrering. Det er knapt mulig å tenke seg et mer effektfullt integreringstiltak enn å kvalifisere nye innbyggere for arbeid innenfor den sektoren hvor behovet i løpet av få år vokser formidabelt.

Det er et annet trekk ved Statsforvalterens kommunebilder det er verdt å merke seg. Våre kommuner har gjennomgående flere av sine eldre boende på institusjon enn hva kommuner flest har. Statsforvalteren mener det må satses på hjemmebasert omsorg, i tråd med nasjonale anbefalinger.

Statens anbefaling er ikke nødvendig vis rasjonell. Når folk i min generasjon runder 80, er vi mange som skal dele på et begrenset antall pleiende hender og omsorgsfulle hoder.

Vi må flytte på oss. Vi må samles. Noen på institusjon, andre i andre typer fellesskap. Fordi vi får mer pleie og omsorg ut av arbeidskraft som kan gå fra bruker til bruker, enn vi får av pleiere som sitter mye av arbeidsdagen i bil.

Vi har skyhøye forventninger til at 5G-nettet og ny teknologi skal lette presset på omsorgstjenestene. Det er likevel illusorisk å tro at det finnes teknologi som helt og fullt dekker morgendagens arbeidskraftbehov. Det er dessuten angstfremkallende å tenke på at neste generasjon støvsugerrobot kanskje også skal drive medisinutdeling og klutvask på vegne av kommunen.