Det vil alltid være en ririsko for at hjelpen ikke kommer fram når vinteren gjør veger uframkommelige. Vegnettet i grisgrendte Norge er omfattende. Det er ikke mulig å ha en beredskap som gjør det mulig å ta seg fram over alt til alle tider. Det er ikke økonomi til å drifte et så omfattende vintervedlikehold, og det er neppe fornuftig ressursbruk å sørge for god nok framkommelighet for alle over alt til enhver tid. Dessuten er ikke framkommelighet over alt utelukkende et offentlig ansvar. Men risikoen for ikke å nå fram, må gjøres så liten som mulig.

I Øyer har kommunen tatt et fornuftig skritt i grønnere retning. Hjemmetjenesten er utstyrt med innleide elbiler. Problemet er at bilene ikke trekker på mer enn to hjul. Det betyr noen begrensninger i framkommeligheten. I kjølvannet av dette kommer det noen meldinger om at hjemmetjenesten kommer sent fram, eller i verste fall ikke kommer.

Vi er på full fart inn i eldrebølgen. I kommuner flest øker presset på omsorgstjenestene generelt, og på hjemmetjenestene spesielt. Vi er for lengst inne i ei tid da lokalpolitikk handler om å lete etter store og små innsparinger, for å ha penger nok til det viktigste. I den store kommuneøkonomien, er kostnadsforskjellen mellom tjenestebiler med drift på to eller fire hjul marginal. Men når vurderingene skal gjøres på et begrenset tjenesteområde, teller hver eneste krone.

Vi ikke rystet over det valg som er gjort. Det må likevel være fornuftig å revurdere om det er riktig å holde seg med en bilpark som i noen sammenhenger åpenbart ikke er god nok. Offentlige basistjenester som dette, må være rigget for å nå brukere som trenger dem hver eneste dag. Det handler ikke om å bytte ut en hel bilpark, men om å ha noen biler som sikrer at tjenestene flyter som de skal, også litt utenfor de mest bruke og best vedlikeholdte vegene.