Gå til sidens hovedinnhold

Onsdagen var bondens jubeldag, torsdagen ble hedmarkingenes

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Onsdagen denne uka markerer et retningsskifte for norsk matproduksjon. Dagen for framleggelsen av Støre-regjeringens politiske plattform feires av norsk landbruk. Eller i hvert fall av det meste av norsk landbruk.

Vi fikk en regjeringsplattform der målene for landbrukspolitikken er mer konkrete enn de var sist disse partiene regjerte sammen. Da hadde Sp landbruksministeren, og ministeren i 2012 og fram til valget i 2013 het Trygve Slagsvold Vedum.

Det er formulert et tydelig samfunnsoppdrag; å sikre landets befolkning nok og trygg mat produsert på norske naturressurser. For å sikre landbruk over hele landet økt verdiskaping og redusert klimaavtrykk, skal lønnsomheten i bruk av jordbruksarealene opp. Sp har fått Ap med seg på å forsvare et sterkt importvern, og partiene er enige om at næringsutøvere i landbruket må ha samme inntektsmuligheter som andre grupper.

Den neste landbruksministeren skal legge fram en forpliktende og tidfesta plan for å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. Fra utsida av det som har foregått ved Hurdalssjøen, kan jeg slå fast at bokstavene er på plass. Så får vi se hvor det dukker opp skjær i sjøen etter hvert som også tallene kommer på bordet.

Sandra Konstance Nygård Borch (Sp), født 23. april 1988 i Lavangen, har fått det tunge ansvaret for å dra plogen når grunnlaget for norsk landbruk skal vendes og inntektsgapet mellom bønder og andre skal tettes. Sp sitter nå med både landbruksministeren og finansministeren.

Den nye matministeren vokste opp på et familiebruk, omgitt av en virkelighet ganske lik den innlandske matproduksjonen. Det er grei ballast når det skal fordeles vekst ut over et landbruk med store variasjoner, der det også er aktører som må få beskjed om at de har lite å hente. For et retningsskifte betyr ikke at det er mer til alle.

Torsdagen denne uka ble en festdag for hedmarkingene. Rødgrønn makt betyr hedmarkinger ved Kongens bord. Hele tre, faktisk, to grønne og en rød. Kanskje til og med tre og en halv. Næringsminister Jan Christian Vestre bygger verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk på Magnor i gamle Hedmark.

Inntil videre kan vi søke fattig trøst i at vi tilhører samme fylke. Jeg registrerer at Opplands representant Bengt Fasteraune (Sp) gjerne vil gjøre kål på det ved å reversere sammenslåingen av Hedmark og Oppland, og at den nye regjeringen åpner for det dersom innlendingene sjøl vil ha det slik.

Viktigere enn hvor politikere med pendlerbolig i Oslo har sin hjemmeadresse, er det at de klarer å se hvordan ulike regioner har ulike utfordringer, og at de har evne til å ordne opp for andre så vel som for sine nærmeste. Det er derfor bra at den nye regjeringen har tydelige ambisjoner for togtilbudet nordover helt til Lillehammer. Jeg mener også det er bra med tydelige formuleringer om satsing på reiselivet, og tar for gitt at det betyr et farvel til forrige regjerings næringsnøytralitet.

Det er mindre bra dersom varslede utredninger om hvordan utbygging, drift og vedlikehold av veger skal organiseres skaper ny usikkerhet rundt E6-byggingen i Gudbrandsdalen. Utmattende utsettelser er dårlig distriktspolitikk. Og det er mindre bra at den nye regjeringen forsterker usikkerheten rundt hva vi skal ha av sykehus i framtida, ved å sørge for at «null-pluss»-alternativet for Innlandet sykehus utredes fullt ut.
For mange i Oppland gir dette en opplevelse av omkamp, og av at Sp-lederen mest av alt er opptatt av hjembygda Stanges nærmeste sykehus, på Hamar. Det er i slike saker at det hadde gitt litt mer trygghet å se en opplending blant de utnevnte.

(kommentaren er endret etter at Regjeringen Støre ble utnevnt i statsråd torsdag 14.oktober)