Om bare få dager skal vi stemme for eller mot oppdeling av Innlandet. I avisene og i sosiale medier kryr det av innlegg fra folk som har helt ulike meninger. Det er ikke rart at det er vanskelig å gjøre seg opp en mening.

På den ene siden har vi dem som ønsker å splitte fylket. Et argument som går igjen er at Oppland og Hedmark vil være nærmere folk enn Innlandet.

Tilhengerne av oppsplitting har rett i det. Dersom fylket splittes opp, vil flere innbyggere i større grad sitte rundt maktens bord. Ikke bokstavelig talt, men flere kommuner vil bli representert på fylkestinget. Etter sammenslåingen mistet 10 kommuner sin plass. En oppdeling fører makten tilbake til flere kommuner, både når det gjelder representanter i fylkesting og på stortinget. Dette forutsetter at det a) vedtas at fylkestinget i nye Oppland skal ha mange representanter, og b) at partiene faktisk tar ansvar for å nominere fra alle kommuner.

Lokalkjente politikere gjør at flere politikere enklere kan ta beslutninger basert på lang tids naturlig opparbeidet lokalkunnskap. Folket kan i større grad føle seg hørt og få tillit til det politiske systemet.

I stedet for å inngå en lang rekke kompromisser, om for eksempel veg og jernbane, kan politikerne kjempe for det som er aller viktigst for Oppland.

Vi kan altså få politikere som putter det vi bryr oss mest om opp i sekken og som velger stiene vi kjenner best. Problemet er at sekken ikke lenger kommer til å være like full. Innholdet går snart ut på dato, og det kan bli vanskeligere å nå frem.

Innlandet har landets eldste befolkning. I Oppland vil de unge være enda færre enn i Hedmark i 2030. I Oppland vil antall 16-18-åringer synke med 7 %, mot 4 % i Hedmark.

Elevene som skal søke på videregående skole blir naturligvis også færre. Når elevene blir færre, kan det bli vanskeligere å sette i gang mindre opplæringstilbud. Spesielt vil det være utfordrende for yrkesfaglig spesialisering, fordi det er krav om et minsteantall. Å splitte opp fylkene gir ikke økt sjanse for at dagens videregående struktur beholdes, heller det motsatte, mener motstanderne av oppsplitting.

I bølgene etter en oppsplitting følger en mulig tsunami. I de sørligste kommunene i dagens fylke pågår det en debatt om nye strukturer. Gran kommune kan følge etter de andre Hadelandskommunene. Folkerike kommuner, som i dragsuget tar med seg mange innbyggere og statlig støtte. Uten Gran blir Oppland landets nest minste fylkeskommune målt i antall innbyggere.

Nå sier dagens regjering at de vil se på finansieringen av fylkeskommunene på nytt. Det er helt avgjørende for at et Oppland ikke skal miste store summer. Fortsetter dagens beregning vil Hedmark miste 24 millioner i frie inntekter, Oppland vil miste hele 66 millioner.

Et fylke må først og fremst bruke pengene sine på lovpålagte tjenester. Er pengeboka slunken, blir det ikke mye igjen til å satse på prosjekter som gjør at vår region skiller seg ut. Å bli sett og hørt på de nasjonale arenaene er enklere desto større kraften er. Nå skal folket stemme, men det er langt ifra sikkert at folkets svar blir fasiten. 23. februar avgjør fylkestinget i Innlandet det hele.

Det er ingen selvfølge at Innlandet får større gjennomslagskraft. Innlandet vil ha mer å putte i sekken, men skal de som bærer den nå helt fram er vi helt avhengig av et oppriktig engasjement og en stå-på-vilje og kraft som gjør at Innlandet blir lagt mer merke til. Fylkespolitikerne må ikke bruke alle kreftene på å diskutere hva som skal være oppi sekken. Dagens opphetede debatt om folkeavstemning og fylkesgrenser i Innlandet må heller ikke forlede fylkespolitikerne til å tro at de er i sentrum. Det som virkelig teller er å bli sett og hørt der pengene og makta gror.

Kathrine Lunde Solbraa

  • Kommentator i GD