Oppvekstreformen, som også omtales som barnevernsreformen, er en reform som skal bedre tjenestetilbudet til barn og familier. Ny barnevernslov trer etter planen i kraft 1. januar 2023, men en del endringer i någjeldende lov er allerede satt i kraft. Det gjelder bl.a. kommunens overordnede ansvar for barnevernet.

Intensjonen med barnevernsreformen er å gi kommunene incentiver og muligheter til mer forebygging og mer samarbeid på tvers av tjenester. Selv om reformen først og fremst regulerer barnevernet, er det bred enighet om at målene best oppnås gjennom endringer i hele oppvekstsektoren.

Presiseringen i tidligere lov om at barnevernstjenestens leder «har ansvar for oppgaver etter denne loven» er ikke videreført. Hovedformålet med endringen er å understreke og styrke kommuneledelsens ansvar for den overordnede styringen av barnevernet.

Endringen innebærer at kommunens politiske og administrative ledelse vil kunne instruere og overprøve barnevernstjenestens leder og fastsette retningslinjer som begrenser barnevernslederens faglige ansvar og kompetanse. Kommunens handlingsrom er begrenset av kravene som følger av barnevernsloven med forskrifter, herunder kravet om forsvarlige tjenester og hensynet til barnets beste ved valg av tiltak.

Tydeliggjøringen av kommunens ansvar innebærer at de ikke kan delegere ansvaret, bare oppgaver og myndighet. Kommunenes ansvar gjaldt også tidligere, men det var ikke så klart plassert som etter endringen.

Reformen inneholder lite materielt nytt. Den er først og fremst en klargjøring av det ansvaret de ulike kommunale hjelpetjenestene hadde før reformen. Samarbeid og samordning av tjenestene har lenge vært en plikt for det kommunale hjelpeapparatet. Men siden samarbeidet ikke har fungert like godt alle steder, har man altså funnet det nødvendig å vektlegge plikten til koordinering og samarbeid for å imøtekomme barns og familiers behov.

Målene med reformen er:
– Kommunene skal styrke arbeidet med tidlig innsats og forebygging
– Hjelpen skal bli bedre tilpasset barn og familiers behov
– Rettssikkerheten til barn og familier skal bli godt ivaretatt
– Ressursbruken og oppgaveløsningen i barnevernet skal bli mer effektiv

For å oppfylle reformens mål om forebygging og tidlig innsats, er god foreldrestøtte sentralt. «Tidlig innsats» tolkes av mange som det er viktig å sende meldinger til barnevernet for å «hjelpe» familier. Men å bli meldt til barnevernet, oppleves sjelden og aldri som hjelp eller foreldrestøtte. Snarere tvert imot. Det er dessuten i strid med loven. Skal man støtte foreldre og omsorgspersoner, er første bud å involvere dem og samarbeide for å finne tjenlige hjelpetiltak. Det er helsetjenesten som er rette hjelpeinstans ved sykdom, NAV hvis det er sosial rådgivning eller økonomiske problemer, skole og barnehage og helsestasjon hvis det er snakk om forebygging osv.

Foreldre med barn som har særlige behov skal ikke påføres den tilleggsbelastning en urettmessig melding til barnevernet er. Dersom det derimot er grunn til å tro at omsorgspersonene utsetter sine barn for ulike former for alvorlig omsorgssvikt, skal melding til barnevernet sendes uavhengig av omsorgspersonenes ønske og vilje. (Reglene om taushetsplikt og meldeplikt er for øvrig ikke endret).

Men støtte og hjelp skal ellers baseres på informasjon, medvirkning, samtykke og samarbeid. Da skapes det tillit og klima for å gi det beste tilbudet til brukerne.

Kunnskap og kompetanse innen eget fagfelt er viktig. Det samme er kunnskap om samarbeidsinstansenes kompetanse. Og ikke minst bør alle som arbeider for barns og familiers beste, kjenne reglene som begrenser deres myndighetsutøvelse. Det er f.eks. regler om å vise respekt for tjenestemottakeres integritet og retten til å være i fred for uønsket og urettmessig innblanding i privatlivet.

Slik kan en nå målsettingen om å skape et tjenestetilbud som både er tilpasset familiers og barns behov, og som ivaretar deres rettssikkerhet. Bedre kunnskap om ulike hjelpetjenesters roller og ansvar kan dessuten gjøre ressursbruken og oppgaveløsningen innen barnevernet mer effektiv.

Bente Ohnstad, Lillehammer, professor em. i rettsvitenskap, Høgskolen i Innlandet