Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Herrens år 2020 har vært skjellsettende for alle. Jeg må innledningsvis erkjenne at det er flere viktigere saker å vie sin tid til, så jeg klandrer ingen som synes dette i overkant er banalt. Det er nettopp derfor jeg gidder å bruke både min og din tid på en sak som ikke burde vært en sak, men som på utrolig vis har blitt en langvarig og dyr prosess for å bygge et lite trehus med fire vegger og en benk med hull i: Ja, en utedo.
Det starter med at Anders Ledum i 2018 fikk bygge et båtnaust i Øyerfjellet. I hans hode var det en selvfølge at naustet måtte ha en utedo. Det burde vært uproblematisk, men for Anders ble det tidenes byråkratiske mareritt. Kort tid etter fundamentene var oppsatt, spredte ryktene seg og hele 11 offisielle representanter ble sendt til fjells på intens do-inspeksjon for å vurdere om doen hadde livets rett. Dette ble satt under tvil og Anders måtte sende dosøknad til kommunen, hvor doens framtid avhenget av plan- og miljøutvalgets nåde, men svaret ble nei igjen. Det var jo ikke verdens ende for Anders, men dette var så absurd at han av prinsipp ikke kunne gi seg.
Hvordan kan en utedo være større fare for privatisering enn den massive hytteutbyggingen i Hafjell på den andre siden av kommunen?
Nå rokket man ved det FNs generalforsamling i 2015 erklærte som menneskerett, nemlig retten til et toalett! Dermed bet han i det sure eplet og sendte inn en 12 600 kroner dyr klage. Siden klagen på utedoen tilsynelatende var det største som har skjedd i kommunen siden OL 1994, måtte den vurderes både av fjellstyret, Statskog, landbrukskontoret, Fylkeskommunen og NVE. Konklusjonen var atter nei. Argumentene gikk på fare for presedens, økt privatisering, flom og skred, samt forstyrrelse av villrein.
Hvordan kan en utedo være større fare for privatisering enn den massive hytteutbyggingen i Hafjell på den andre siden av kommunen? Flom? Sist gang jeg var på Goppolvatnet var det relativt lav tsunamifare, da vannet tappes ned jevnlig. Jeg kan ikke veldig mye om rein, men siden båtnaustet får lov til å stå, tviler jeg på at et lite bygg ekstra gir villreinen traumer. Hadde jeg vært rein hadde jeg blitt mer forstyrret av å finne en 60-åring på huk i buskaset. Man skulle heller ha sponset en studietur for do-inspektørene til India for å se hvor lite verdig det er å gjøre sitt fornødne i det fri.
Er det virkelig i tråd med partienes prinsipper at en simpel utedass skal kreve så mye tid, penger og byråkrati?
Sp og SV i plan- og miljøutvalget stilte seg likevel bak vurderingen, og dermed sendte Anders enda en klage, denne gangen til Fylkesmannen. Er det virkelig i tråd med partienes prinsipper at en simpel utedass skal kreve så mye tid, penger og byråkrati? Gjelder ikke Sp sitt motto "Nær folk" for folk som må på do? Begge partiene står for nærhet til beslutningstagerne, og er skeptiske til at politikken skaper avstand til folk. De mange reaksjonene i leserinnlegg i GD, i kommentarfelt og fra direkte hendvendelser burde få Sp og SV ta på alvor den tilliten til politikere som svekkes av dette. Jeg var sjøl medlem i Øyer Sp og fikk der kjenne mange kloke folk. Jeg håper de og SV ikke lar utedoen undergrave tilliten jeg og andre i bygda har til våre folkevalgte.
To og et halvt år er gått og byråkrater på flere nivåer har vært tungt involvert, men utedoens framtid forblir uavklart. Fylkesmannen har nå gitt grønt signal og dermed skal lokalpolitkerne vurdere saken på nytt. La oss håpe sunn fornuft seirer og at de endelig lar Ledum bygge dass. Visjonen fra den tidligere kommuneplanen må tillegges en viss fotnote: "Øyer - den beste kommunen å bo i, -men den vanskeligste å bygge do i".
Mathias Ledum, sønn av utedobygger Anders Ledum, Tretten
