GD har hatt omtale av sykehuspersonell som sliter, om sykepleiere som slutter, leger som blir sagt opp ved Lillehammer sykehus – alt dette fordi sykehuset skal betraktes som et forretningsforetak.

Hva opplever pasienten?

Jeg (83) fikk operert inn hofteprotese 31.5.22 på Lillehammer sykehus, og ble kastet ut fra sykehuset til min ensomhet andre dagen etter operasjonen. Med meg fulgte en drøss medisiner som jeg ikke kjente bruken av. Bare de som har prøvd kan forestille seg hvordan det er å være alene med smertene.

Andre natta jeg var hjemme våknet jeg tidlig på natta til intense smerter. Smerter som jeg aldri har kjent maken til. Første reaksjon var å komme meg inn på badet og finne smertestillende medisin. Men smertene var så sterke at jeg ikke greide å bevege meg ut av senga. Jeg hadde telefon tilgjengelig, men visste ikke hvordan jeg skulle kontakte sykehuset – og det gikk etter hevert opp for meg at jeg måtte ringe 113. Det kom ambulansepersonell som straks begynte å sprøyte inn bedøvelse.

Hva som skjedde deretter og til jeg etter hvert forstod at jeg var kommet til sykehuset, er mer eller mindre borte – jeg husker at jeg trodde jeg holdt på å dø.

På sykehuset ble jeg forklart, om jeg forstod rett, at det hadde vært blødning til muskulaturen. Jeg fikk kraftig hevelse i beinet, og mye av beinet og kjønnsorganer ble mørkeblåe. Kneet var som en blå håndball.

Jeg ble kastet ut fra sykehuset tredje dagen, selv om det da ikke var synlig bedring av form og utseende på beinet. Jeg følte meg som pakkegods – fort inn og fort ut. Heldigvis hjalp hjemmesykepleien meg med å få orden på medisinbruken.

Da stingene etter operasjonen skulle fjernes på fastlegens kontor, ble det oppdaget infeksjon i ankelen. Etter hvert utviklet det seg blemmer med fargeløs væske på leggen. Heldigvis slapp jeg å bli sendt tilbake til sykehuset enda en gang. Kravet fra et sykehusforetak er at man skal greie seg selv!

Jeg vil understreke at dette ikke er en anklage mot de som jobber på sykehuset! De gjør etter mitt skjønn en utmerket jobb.

Det er politikere på høyeste plan som er ansvarlige for sykehusdriften ved innføring av foretaksmodellen. Etter min hukommelse var det Gro Harlem Brundtland (Ap og lege) og Kjell Magne Bondevik (Krf og prest) som tok initiativ, og Jens Stoltenberg (Ap og økonom) som gjennomførte omleggingen av sykehusene til forretningsforetak. Det betyr at pengene er viktigere enn menneskene.

Jonas Gahr Støre (Ap og statsviter) tilkjennega i Hurdalsplattformen at sykehustjenestene skal vurderes; men har noe skjedd?

Det ble også sagt som valgflesk at regjeringen skulle bedre forholdene for «vanlige mennesker». Men det er jo slik at Ap har hatt sine ledere fra Oslo vest de siste 30 årene, og da følger nok høyretenkingen med. Ap er blitt et høyreparti som prioriterer pengefolk som kan kjøpe seg helsetjenester.

Så kan man tenke på hvordan denne sykehistorien kunne vært om pasienten fikk bli på sykehuset – slik som tidligere?

Per Enebo, Lillehammer