I disse dager er utstillingen «En verden av perler» å se på Maihaugen. Utstilt er Hill-Aina Steffenachs egen samling av perlebroderier og draktmateriale fra hele verden.

«En verden av perler» viser at vi er en del av en større verden, både i tid og rom. Det å lage og bruke perler kan dateres titusenvis av år tilbake i menneskehetens historie. Gjenstandene gir oss innsikt i håndverkshistorien vår med et mangfold av materialer som naturperler, skjell, og glass.

Vi minnes på at håndverket ikke kjenner noen grenser, og at tradisjoner hele tiden er på vandring og i endring. For hva har samer, inuitter, zuluer og masaier til felles? Jo, perler, ifølge Hill-Aina Steffenach. Vi finner tradisjonen med å bruke perler i bunader på Vestlandet, på pulsvanter i Hallingdal, i Kolkata i India, i Nairobi i Kenya, på Grønland og i Equador.

I et intervju med Morgenbladet fra 2006 formulerer sosialantropolog Fredrik Barth seg slik: «….jeg har bygget mitt virke som antropolog nettopp på at det skal være mulig, i alle fall et langt stykke på vei, å overskride vår egen verden og bli med inn i andre menneskers verden». Og det er en slik reise vi inviteres med på i «En verden av perler».

Levende kulturarv og dekortradisjoner har ikke plutselig oppstått under en stein i Gudbrandsdalen, men skapes gjennom møter mellom mennesker i en kontinuerlig prosess der vi har inspirert, og inspirerer hverandre. Selv om vi har både symboler og perlene felles, er det jo alle de ulike variantene som er folkekunstens styrke.

Det er nettopp i de lokale og regionale forskjellene, som med bunadstradisjonene våre, som er selve sjelen i folkekunsten. Og det er nettopp dette mangfoldet av tradisjoner, farger, funksjoner, kreativitet, skaperglede og uttrykk som utstillingen viser så godt, enten det draktmateriale fra Voss eller fra Vest-Bengal.

Håndverkere er nemlig, som de fleste av oss, utrustet med føtter, og ikke røtter. Dette kommer til uttrykk i dekortradisjonen ved at vi finner akantusranker i Gudbrandsdalen og tulipaner i Trøndelag, elefanten til rosemaleren Pål Grøt i Hallingdal og løvene i Norges riksvåpen. Åttebladrosa, eller Sælburosa som vi ynder å kalle den, finner vi i ulike varianter over hele verden. På samme måte finner vi perler over hele verden, i ulike materialer, farger og fasonger, brukt på ulikt vis, og med ulike sosiale og kulturelle funksjoner.

I UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven brukes ofte begrepet community, som kommer av latin, communis; De som deler noe, eller har noe felles. Det kan for eksempel være en håndverkstradisjon som deles i et fellesskap. Ofte er slike fellesskap uavhengig av landegrenser.

Norsk håndverksinstitutt har deltatt i flere internasjonale prosjekter der dette har blitt aktualisert. Ofte fører det til at vi ser likheter fremfor forskjeller. I det internasjonale prosjektet der Norsk håndverksinstitutt organiserte felles workshops for restaureringshåndverkere som jobbet innenfor vernesonen i Drøbak og vernesonen i Kuldiga i Latvia, ble vi overrasket over alt det som var felles i tradisjonen.

Tradisjonshåndverk er levende kulturarv som er i endring og som er på vandring. Det knytter verden sammen. Tradisjonshåndverk og kulturutveksling med et internasjonalt perspektiv kan derfor være et viktig fredsarbeid, fordi det gjør avstanden mellom folk litt mindre, i en urolig tid der vi trenger det som mest.

Eivind Falk, Instituttleder Norsk håndverksinstitutt