Politisk brannslukking i Lillehammer

EKSEMPEL: «Lyskurve» av Marie Buskov under oppføring ved Sortland brannstasjon, 2019. Betong, bemalt stål, pleksiglass og LED.

EKSEMPEL: «Lyskurve» av Marie Buskov under oppføring ved Sortland brannstasjon, 2019. Betong, bemalt stål, pleksiglass og LED.

Av
DEL

Leserinnlegg
Brannstasjonens investeringsbudsjett skal opp til politisk behandling i Lillehammer kommune om få dager. Kunstprosjektet er omtalt slik i saksfremlegget: «Det er ikke avsatt midler til kunstnerisk utsmykning. Iht. tidligere kommunestyrevedtak avsettes det vanligvis ca. en prosent til dette formålet. Skal dette medtas vil det medføre en merkostnad på kr 1.500.000.»

Oppland kunst i offentlige rom (OKIOR) mener saksfremlegget ikke yter kunsten rettferdighet, og ønsker å utvide bildet av hva politikerne faktisk sier nei til.

Fra et kunstfaglig ståsted handler dette om at kunst ikke kan løsrives fra den helheten samfunnet vårt utgjør, og at kunstneryrket må verdsettes på lik linje med andre yrker. Praksisen rundt avsetning av midler til offentlig kunst er ikke tatt ut av luften, men har sitt utgangspunkt i kunstneraksjonen på 70-tallet, hvor kunstnerne kjempet for flere oppdrag og vederlag for samfunnets bruk av kunstverk.

Kunst i offentlige rom har historisk sett både handlet om å demokratisere kunstopplevelsene ved at kunst skjer der folk ferdes, og om å skape arbeidsplasser for kunstnere – og dermed andre yrkesgrupper.

Et konkret eksempel er billedkunstner Marie Buskovs skulptur «Lyskurve» ved brannstasjonen på Sortland, hvor tre lokale virksomheter var involvert i produksjonen av kunstverket, herunder betongarbeider, stål, lakk, sveis og elektroinstallasjon. Ved å sløyfe kunsten bidrar Lillehammer kommune til å svekke kunstnernes og andre virksomheters arbeidsforhold.

Når kunst i offentlige bygg og uterom skal utformes er det viktig at det etableres retningslinjer som ivaretar og styrker den faglige kompetansen på forholdet mellom kunst og byggets bruk. I statlige bygg har KORO dette ansvaret.

OKIOR jobber for at møtet mellom den offentlige forvaltningen og kunst skal skape verdier også på regionalt og lokalt nivå. Denne muligheten for faglig utvikling er en billigkjøpt merverdi dersom kommunen vedtar å justere kunstbudsjettet fremfor å fjerne det.

Det skal ikke for enhver pris kunst inn i alle offentlige bygg. Når staten bygger vurderes grad av offentlighet opp mot en sats som varierer mellom 0 og 1,5 prosent. Et militært fjellanlegg skal ikke nødvendigvis inneholde kunst, men en brannstasjon som mange innbyggere besøker med stor entusiasme – og som i tillegg bygger lokal identitet og trygghet gjennom sin synlighet – vil sannsynligvis plasseres i kategorien 0,5 prosent.

Å spare 1.500.000 kroner ved å fjerne kunstbudsjettet bryter ikke bare med kommunens eget vedtak om avsetning av midler til kunst, det er politisk brannslukking. Kulturkommunen Lillehammer burde praktisere sitt eget vedtak med stolthet.

En dyktig kunstkonsulent ble høsten 2019 engasjert for å lede kunstprosjektet ved brannstasjonen. OKIOR bistod kommunen i denne prosessen, og vi er sikre på at det allerede påbegynte arbeidet vil gi gode resultater. Det er også mulig å søke ekstra tilskudd for å øke kunstbudsjettet, men da må det eksistere først.

Siri Leira, leder for OKIOR (Oppland kunst i offentlige rom), Oppland Kunstsenter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags