Kiwi får selvsagt stor oppmerksomhet når dagligvarekjeden kutter sine priser på et par hundre produkter i åtte uker med 20 prosent. Tiltaket er antatt å koste kjeden 200 millioner kroner.

Lillehamring og Kiwi-sjef Jan Paul Bjørkøy begrunner kuttet med økt salg og forbedrede resultater etter utbruddet av koronaviruset. Konkurrerende kjeder synes bare sånn passe om dette initiativet og mener at profileringen langt på veg er upassende.

Kiwi får selvsagt stor oppmerksomhet for sine priskutt. Så belyser økt dagligvarehandel en konsekvens av at nærmere 150000 nordmenn som til enhver tid befinner seg i utlandet, nå er hjemme i Norge. 150000 norske beboere bruker våre matbutikker mer enn det 150000 utenlandske turister ville ha gjort, om de var i vårt land.

Kiwis bidrag bør bidra til debatt utover åtte ukers priskutt

Mange kunder vil ha stor glede at også matkjeder bidrar i dugnaden med å lette på utfordringen mange befinner seg i. Det er selvsagt ingen tvil om at matkjedene vil ta priskuttene på sin egen økonomiske kappe. Så ville det ha vært en spennende tanke om Kiwi hadde fordelt sitt økonomisk bidrag: Halvparten til kundene, halvparten til matprodusentene.

Debatten om norsk matproduksjon bør komme langt mer kritisk på dagsorden. Norsk mat er billig basert på norsk lønnsnivå. Samtidig er lønnsnivået for arbeid i jordbruket for lavt. Det får vi jevnlig dokumentert.

Kiwis bidrag bør bidra til debatt utover åtte ukers priskutt. For her inngår debatter om beredskap, sjølforsyning og lønnsnivå i norsk jordbruksproduksjon.

Mange av kjedenes produkter er billige fordi de er produsert med et lønnsnivå dramatisk under vårt eget. Kiwi -signalet bør bli en kjærkommen anledning til å få økt kunnskap om norske matvarers status.