Gå til sidens hovedinnhold

Privatisering av helse- og omsorgstjenestene: Kronen på verket til Erna? 

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Regjeringa har sendt ut på høring et forslag om å innføre fritt brukervalg i helse- og omsorgssektoren. Enkelt forklart er dette muligheten individet har til å benytte private tilbydere av de helse- og omsorgstjenestene kommunene tilbyr i dag. Hensikten med forslaget høres tilforlatelig ut: Individet skal stå fritt til å bestemme selv, og private tilbydere skal kunne levere helse og velferdstjenester på lik linje med de kommunale.

Det er bare det at tjenestene skal fortsatt betales over felleskassa, og kommunene skal fortsatt sitte med alt ansvar. I høringsforslaget fra regjeringa refereres det til Sverige. Jeg lener meg også på svenskenes evaluering av ordningen de har innført, men jeg kommer til motsatt konklusjon.

Private selskaper er som oftest opprettet fordi de skal leve av et overskudd. Helse og omsorgstjenestene betales i dag av fellesskapets kasse, våre skattepenger. Private tjenesteytere, betalt av fellesskapets kasse, kan få utilsiktede konsekvenser. Helse- og omsorgstjenester er det vi kan kalle et kvasimarked der markedsmekanismene ikke fungerer optimalt. Fritt brukervalg blir ofte kun et reelt valg for de ressurssterke, på makronivå kan dette gå på bekostning av de aller sykeste. De som på grunn av sykdom eller av kognitiv svikt, ikke kan eller makter å velge kan denne «friheten» oppleves som en byrde. Behovet for å bli tatt hånd kan være mer verdifullt enn å måtte velge imellom ulike tilbydere.

Jeg ser ingen hensikt med å innføre nye ordninger i Norge som kan føre til enda større forskjeller

De private tilbyderne kan bli mer interessert i «de lønnsomme pasientene» som f.eks. pasienter som bor i sentrum, og ikke har sammensatte behov. Kronikere, demente og brukere som bor ute i distriktet vil ikke være like «attraktive» for de private. Dermed vil det offentliges sitte igjen med brorparten av de mest syke og kostbare brukerne. Departementet skriver selv i sitt høringsnotat at: «Flere tjenesteleverandører gir økt valgfrihet for brukerne, men man ser samtidig at ordningene i begge land har ført til økt andel konkurser blant de private leverandørene». Brukerne har etter helse- og omsorgstjenesteloven rett til hjelp, så det offentlige ansvaret inntrer umiddelbart. Da må kommunene til enhver tid ha overkapasitet. Dette er ikke kostnadsbesparende, men heller en dårlig utnyttelse av ressurser. Og for hva? Privates mulighet til å utføre tjenester betalt over felleskassa for de pasientene eller brukerne som er enklest å betjene? Det kaller jeg ren ideologi. Kanskje dagens regjering burde lese boken til Victor Norman: «Ikke for å konkurrere» Der tar den tidligere høyrestatsråden et oppgjør med denne markedsliberalistiske tankegangen.

Svenskene selv beskriver ordningen Fritt Brukervalg som segregerende. Det betyr at ulikheter som preger det svenske samfunnet har blitt forsterket ved at en har valgt å privatisere. Jeg ser ingen hensikt med å innføre nye ordninger i Norge som kan føre til enda større forskjeller. Historien og eksempler fra samfunnssystemer rundt oss som f.eks. Storbritannia og Sverige viser at en overgang fra en sterk offentlig velferdsstat til en økt privatisering øker forskjellene i samfunnet ytterligere. Dette fører igjen med seg økende sosial uro og gjør det mindre attraktivt å investere i landet.

Innpakningen med løfter om «frihet for den enkelte» er like skjør som silkepapir rundt et tornekratt

De som argumenterer for private løsninger, fremfor velferd utført av det offentlige, argumenterer gjerne med ønske om mindre byråkrati. Skulle en innføre fritt brukervalg mener jeg at de kommunale kostnadene til administrasjon vil øke. Høringsnotatet identifiserer flere kostnadsdrivende områder. Svenskene sier rett ut at det ikke har ført til bedre kvalitet, mer effektivitet eller mindre kostnader, men at det har ført til mer byråkrati.

Vi har ikke behov for mer kontroll, telling og måling i kommunene, men et større rom til å utøve oppdraget innenfor de rammene vi har. Derfor vil jeg som ordfører si nei til en ordning med «fritt brukervalg». Innpakningen med løfter om «frihet for den enkelte» er like skjør som silkepapir rundt et tornekratt. De arbeiderpartistyrte kommunene i Norge vil være bolverket mot privatisering av velferdstjenestene i Norge. Det sikrer individet frihet gjennom trygghet.

Ingunn Trosholmen, ordfører Lillehammer